Takk og pris!
Jeg har funnet igjen det lille emaljesmykket mitt. Jeg trodde jeg hadde mistet det, selv om jeg ikke kunne forstå hvordan skulle kunne ha gått til. Jeg pleier ikke å miste og tulle bort ting! Og når jeg en sjelden gang gjør det, så finner jeg det alltid igjen. Før eller siden.
Dette er et lite halssmykke fra David Andersen. Snøklokke fra serien Flora. Det er egentlig for lite og spinkelt til å kle min hals, men det er så vakkert. Jeg er veldig glad i emalje og har flere smykker fra DA, smykker som jeg sjelden går med, men som jeg nyter synet av.

Jeg hadde oppdaget at smykket var forsvunnet. Jeg hadde lett på alle de sannsynlige stedene uten resultat. Jeg gav opp – i overbevisning om at det ville dukke opp igjen. Før eller siden.

I går skulle vi treffe forsikringsagenten vår, og jeg gikk rundt og knipset bilder av de gjenstandene som vi tegner særlig forsikring på. Bl. a. den store glassvasen fra Venezia. En av de første tingene jeg ville redde ut av huset i tilfelle brann. Den eneste tingen jeg konsekvent tar ned fra hyllen når det er jordskjelv på gang.
Den har sin egen opplyste nisje i displayskapet i gangen. Høyt oppe, over min øyenhøyde.
Jeg knipset, og da jeg sjekket bildet, så jeg at det lå noe ubestemmelig lite noe ved siden av vasen der oppe. Da jeg strekte hånden opp og famlet rundt, oppdaget jeg at det var den lille snøklokken. Stor var min undring, og flau var min erkjennelse av at jeg ville ha funnet den for lengst hvis jeg hadde vært ivrigere til å tørke støv i hyllene mine.

Moralen er
– alt kommer for en dag til slutt.
– det er greit å tørke støv innimellom. Da kan en komme over saker som en trodde var forsvunnet og tapt for alltid, men som ligger der og venter på å bli gjenoppdaget.