Det er stas å ha barnebarn, og stas å ha besteforeldre. Under optimale forhold er det vinn-vinn. Begge parter har mye å lære og mye å lære bort. Vi er så heldige å ha seks barnebarn i ulike aldre, tre av hver og i ganske umiddelbar nærhet. Foreldrene viser oss tillit og velvilje, og ser verdien i positive besteforeldrerelasjoner, både for barnas og sin egen del. Eldste barnebarnet er blitt 15 år og konfirmert og har fått andre ting å gjøre enn å besøke ömmu og afa. Det er som det skal være. Heldigvis har hun en søster som er seks år og midt i den beste mormoralderen.
Jeg har fått ny komfyr. Kjøleskap også, forresten, men det er en annen historie. Ny komfyr er ikke noe å skrive hjem om, sier du kanskje, men hvis du visste hvor lenge vi hadde hatt den gamle ville du forstå hvorfor jeg skriver likevel. Vi bytter ikke ut bare for å bytte ut her i gården. Ungene mine har seg imellom begynt å kalle barndomshjemmet sitt for “tidsboblen” – The time capsule – stedet der ingenting endrer seg. Noe er det i det. Jeg foretrekker å snakke om mitt hjem som “retro”. Jeg er vokst opp på et sted og i en tid der man ikke kastet. Alt hadde verdi. Julepapir, knapper, plastposer og hyssing, alt ble tatt vare på til seinere bruk. Finkjolen gikk etterhvert over til hverdagskjole, til arbeidskjole til malingsantrekk for så å bli klippet opp og ende sine dager som dukkekjole, pussefille eller underlag i kattesengen. Eventuelt fillerye. Mitt første skrivebord da jeg fikk eget rom, var snekret av en gammel dør som ikke var i bruk lenger. Bruk-og-kast mentaliteten var ikke funnet opp enda. Gjenbruk var heller ikke et begrep, det var bare noe man gjorde.
Tidssoner er rare greier. Et menneskelig påfunn for å temme tiden, gjøre den lettere å forholde seg til. I sommer var vi på tur med Mari og Øystein. I Jokkmokk skilte vi lag, vi dro til Kiruna og de dro til Enare, og plutselig var vi i hver vår tidssone! Etter ferien reiste vi hjem med fly BGO-KEF. Flyet tok av kl. 15:25 og landet kl. 15:35. Det var så vidt det rakk å ta av før det skulle lande! Tidssone + sommertid = 2 timers forskjell. Det er nyttig å ha både tidssoner og skuddår og klokketimer. Det gjør livet enklere, men ikke glem at det er en fantasi, en illusjon. Tiden lar seg ikke temme, den er utenfor vår kontroll uansett hvor mange klokker vi har. Det store filosofiske spørsmålet: Hva er tid? Eksisterer den i det hele tatt? forblir ubesvart.
Jeg opplever at livet mitt har endret tidssone i løpet av sommeren. Jeg er kommet inn i sonen der jeg plutselig er gift med en 70-åring! Den så jeg ikke komme! Selv om jeg kan telle og vet at han ble født i 1954, midt i forrige århundre, kom det som et sjokk på meg! I dag snakker folk om at 70 er de nye 60. I Sverige sier de t.o.m. at 70 er de nye 50. De lurer ikke meg! 70 er 70! Er og blir 70. Deal with it!
I mine unge år pugget jeg italienske musikkuttrykk, både på musikkskolen og på gymnaset der jeg gikk musikklinjen, faktisk. Jeg pugget dem for å få veiledning om hvordan jeg skulle framføre musikken. Musikkens leveregler.
Jeg lånte boken “Inni er vi alltid unge” av Sissel Gran. Til mamma. Den handler nemlig om aldring, hennes greie. På vaskeseddelen står det “Opplevelsen av aldring kan nærmest komme som en overraskelse” og det syntes jeg passet på min mor. I sitt 90. år er hun hele tiden overrasket over at hun hører dårlig, blir fortere trøtt, og bruker tid på å komme inn og ut av bilen!
Hun begynte på boken, men kom snart og sa: “Nei, jeg er for gammel for denne. Denne skulle jeg ha lest for 30 år siden” Med andre ord, da hun var på min alder. Og det stemmer visst. Sissel Gran var 67 år da boken kom ut i 2019. Jeg blir 66 neste gang, så dette er nok boken for meg.
Jeg skal lese den. Det er egentlig rart at jeg ikke allerede har vært på utkikk etter stoff om aldring, for det er absolutt begynt å bli et tema. Jeg merker det på kroppen. De fleste av mine venner har gjort som jeg og pensjonert seg. En ny fase er begynt.
Jeg er født 1956 og fyller altså 64 i år. Utrolig – men sant. Hvor ble tiden av? Nå er jo ikke dette all verdens alder, for all del, men likevel …. Tiden er inne for å begynne nedtellingen, det er bare å se det i øynene. Statistisk sentralbyrå sier at norske kvinner lever gjennomsnittlig 84,3 år ergo har jeg ca 20 år igjen å slå ihel. Det er realistisk, tror jeg. Og plenty tid egentlig, til å få gjort en del. Det verste er jo at jeg ikke har noen garanti for at jeg følger normalkurven her. Det kan være slutt i morgen! Her gjelder det å holde tungen rett i munnen, ha is i magen og legge en plan.
En ting jeg faktisk skulle ønske jeg hadde fått med meg er å kunne segle. Det må være fantastisk gøy.
Hver epoke i livet har sin sjarme. Alt til sin tid, som det står i den store, kloke boken. Hva skal man drive med i min alder? Fallskjermhopping? Fluefiske? Mimring? Jo flere venner og kjente som vandrer heden, jo mer nærliggende og naturlig blir det å se seg tilbake, gjøre opp og evaluere. Det er både interessant og utfordrende. Vemodig kanskje – men ikke nødvendigvis trist. Jeg er blitt mer og mer begeistret for å lese biografier. Det er vel også noe som hører til alderen går jeg ut fra. Nå holder jeg på med Kathryn Graham som har mye å fortelle. Hun forteller om en ordveksling hun hadde med en venninne om disse tingene, hva skal man gjøre som pensjonist. De var enige om at det var viktig å ta vare på helsen og å lese bøker. Høres ut som en plan.
Jeg gleder meg i alle fall til framtiden, den er i mine hender. Ta vare på helsen og lese bøker står høyt på listen. Lære noe nytt. Ta fram igjen litt av det gamle. Jobbe meg nedover bucket-listen over ting jeg vil prøve på. Og finne ut hva jeg ikke vil kaste vekk mer tid på. Sitte i telefonkø for eksempel! Been there – done that!!
