Jeg lånte boken “Inni er vi alltid unge” av Sissel Gran. Til mamma. Den handler nemlig om aldring, hennes greie.
På vaskeseddelen står det “Opplevelsen av aldring kan nærmest komme som en overraskelse” og det syntes jeg passet på min mor. I sitt 90. år er hun hele tiden overrasket over at hun hører dårlig, blir fortere trøtt, og bruker tid på å komme inn og ut av bilen!
Hun begynte på boken, men kom snart og sa: “Nei, jeg er for gammel for denne. Denne skulle jeg ha lest for 30 år siden” Med andre ord, da hun var på min alder.
Og det stemmer visst. Sissel Gran var 67 år da boken kom ut i 2019. Jeg blir 66 neste gang, så dette er nok boken for meg.
Jeg skal lese den. Det er egentlig rart at jeg ikke allerede har vært på utkikk etter stoff om aldring, for det er absolutt begynt å bli et tema. Jeg merker det på kroppen. De fleste av mine venner har gjort som jeg og pensjonert seg. En ny fase er begynt.
Jeg synes det er spennende å tenke på, og som vanlig er jeg mer opptatt av det menneskelige og eksistensielle perspektivet enn av hvilke rabattordninger jeg kan få og hva slags pensjonsordning som gjelder. Men det er jo viktig det også, og nå er det faktisk flere ting som jeg kan få billigere – bare fordi jeg er blitt eldre. Fy søren så bra!
Jeg har tenkt å lese denne boken, og kanskje flere bøker også og begynne å ta innover meg det som er nytt og spennende i min situasjon. Det er ting på gang og forandringer i vente.
Alder er blitt en faktor igjen. Det har den ikke vært for meg siden aldersgrensenes tid, da jeg måtte være gammel nok for å komme inn på film eller utesteder.
Jeg fikk en a-ha-opplevelse i dag da jeg skuet ut over den lille hageflekken min som har fått ligge uforstyrret mens vi har vært i Norge i sommer. Løvetann og engsolei har riktig fått ta seg til rette. Og det gikk opp for meg at å luke og fikse den hagen ville bli et problem. På grunn av min helse (les: alder)
Mitt venstre kne streiket helt i mai, så jeg gikk med krykke da det var på det verste. Det er noenlunde bra igjen, nå da, men “Dette er slitasje,” sa legen. “Det kommer ikke til å bli bedre. Deal with it!”
Jeg vil ikke tilbake til krykkene, så tanken på å ligge på kne i blomsterbedet og utfordre skjebnen, frister meg ikke.
I fjor hadde jeg et kraftig anfall av krystallsyke. Det har også blitt bedre, men ikke bedre enn som så at jeg må være forsiktig med å kaste på hodet fram og tilbake, og særlig med å stå med hodet ned og baken opp. Da merker jeg at øresteinene rasler med sablene! 50% av yogaposisjonene er uaktuelle for meg, blitt..
Så luking av bed i stående stilling med hodet ned og baken opp er ikke aktuelt heller. I tillegg har jeg helt kaputte skuldre som er helt smertefrie og greie så lenge jeg ikke bruker armene til noe. Men lemping på jordsekker og spaing og raking er smertefullt. Situasjonen er med andre ord simpelthen den at luking av blomsterbedene mine er blitt et problem. Ikke “utfordrende”, som er den eplekjekke måten å si det på. Ikke “krevende” som politikerne pleier å si. Men et problem!
Trøsten min er at løvetennene og engsoleiene står der til stor nytte for biene! Og det er visst bra for verden. Så egentlig slår jeg et slag for menneskeheten med å la det vokse.
Og så har denne nye selvinnsikten hjulpet meg et lite stykke videre i definisjonen av hva slags bolig vi leiter etter (Ekteparet Gunnarsson har bestemt seg for å selge huset og kjøpe seg noe nyere, mer moderne og mindre): Vi er ikke på jakt etter hus med hage!