I år ble 17. mai feiret i gamle­landet for føste gang på flere tiår. Knallvær! Egentlig for varmt for bunad. Som var null problem for meg, for min hang igjen på Island.

Vi tok båten til byn og stod klare på torget da salutten gikk kl. 0700. Illustrerende for vår fredelige uskyld; at kanonskudd anses for å være det som skal til for å få folk i feststemning og humøret opp. De nyankomne ukrainske flyktningene var blitt advart på forhånd, såvidt jeg har forstått. Morgenprose­sjonen kom med flosshatter og fotside sløyfer i front. Vi hev oss på og gikk av på Ole Bulls plass og spaserte til festsplassen. Der overvar vi seremonien og sang Nystemten og Ja, vi elsker. Bare ett vers av nasjonalsangen -det syntes jeg var skandaløst!
En eller annen representant for ungdommen fra “Tekniske”. holdt en appell som fikk meg til å mistenke at han kom uforberedt direkte fra nachspiel. Elendige greier, men han var fra “Tekniske”, i rettferdighetens navn og har forhåpentligvis bedre taket på realia enn humaniora. Neste gang: hent inn en lingvist!!
Det var passelig mye folk for min smak, jeg fikser ikke folke­mengden midt på dagen.
Det var bunader i alle farger og fasonger, med og uten joggesko. Den hvite bergensbunaden er total skivebom. Hvem fant på en off-white bunad med kritthvit skjorte?? Hvem?! Og herrebunaden er latterlig sirkusdirektør-ish. Beviset på at vi e´kkje fra Norge, vi e fra Bergen. Forsøket på å anknytte seg til den bondenorske bunadstradisjonen er helt feilslått.
Alle bunadene, flosshatter, motorsykkelpolisene, veteranbilene og hornmusikantene til tross; det mest iøynefallende med hele folkemassen var hvor mange som gikk rundt og bar på kaker!
Folk i alle aldre “kute tel og frå” med kakebokser og folioinnpakket nybakst. På veg til fest antakelig.
En av hver hundre bar på kake. Imponerende spleiseånd, i tråd med nasjonaldagens ideologi.

Vi dro hjem og heiste flagget og spiste frokost, hentet mor og dro til Kleppe skole etter gammelt for å få litt barnetog og hornmusikk. Der feilberegnet vi oss så til de grader at toget var gått og tredje vers av nasjonalsangen ferdig sunget da vi kom dit. Nedtur! Talen må ha vært superkort, for den var også ferdig. Nå skulle elevene underholde med sang og diktlesing og med all respekt; det var for spesielt interesserte foreldre og besteforeldre. Vi gikk.
Til Kleppestø barneskole. Der fikk vi med oss litt av talen til en som jeg trodde var rektor, men som viste seg å være Stig Rydland, kultursjefen sjøl. Han hadde ordet i sin makt og snakket bl.a. om frivilligheten som visstnok har fått sitt eget år i år. Jeg ber!
Plutselig kom jeg på at jeg har en nevø på Askøy, med kone og barn. De inviterte oss til hagen sin med kaffe og frukt og tre små barn med bunadene litt på halv åtte etter flere omganger i trampolinen.
Jonah hadde tørrtrent på17. mai i barnehagen dagen før, med leker og sang og tog. Eller tog og tog, fru Blom. Det kom ikke noe tog-vi gikk ikke i tog, vi gikk på tur! Barnehagebarna følte seg ført bak lyset.
Hva sang dere, da? Stønn og øyenhimling: Tante Gry! 17. mai- sangen, vel! Ja, vi elsker, vel!
Så fikk jeg se lekekortet-noe a la fortidens ballkort. Med kryss for lekene han hadde vært med på. Det gledet meg å se at dagens førskolelærere er seg sitt ansvar bevisst og fører tradisjoner videre. Kaste på boks, sekkeløp, potetløp og svampkasting. Svampkasting? spurte jeg Det er kommet til etter min tid.
En voksen stikker hodet inn i et hull og så kaster vi våte svamper på han, hvinte femåringen frydefullt.

Og så kom toget. Kleppestøtoget Fra Helsetunet via Kleppestø opp forbi oss i Gamle Kleppestøvegen. Midt i doktorsvingen stod vi. Der er det bratt, så vi kunne nyte det i sakte fart. Masse folk, mange barn og fine plakater. Vi ropte Hurra og vinket med flagg og alle hjerter gledet seg.

Vi hadde mor og Rune på rømmegrøt og spekemat og jeg forspiste meg med fullt overlegg. Med påfølgende urolig nattesøvn og mareritt. Fullt fortjent.

Det ble ikke buekorps denne gangen, men bortsett fra det – en fin dag