Madonna di Campiglio. Forjettet navn fra min barndoms sportsøndager. Kristján og ungene har vært her to ganger før, men jeg er den eneste som kan uttale “di Campiglio” riktig. Etter å ha hørt det millioner ganger på tv og radio.

Det er temmelig bratt her i Alpene. Det meste er oppoverbakke. Helt til du er kommet opp, da er det bare nedoverbakke. Dette er en merkelig by. Her bor det 600 mennesker. I sesongen er det 20.000 gjester her. Ikke til å tro.

Det er et fint, litt snobbete sted, og klientellet er nesten bare italienere. Ikke en japaner i sikte. Språket er nesten også utelukkende italiensk. En engelsktalende er et sjeldent syn her. Men hva gjør det, man har da gått musikklinjen. Nå kommer endelig teoritimene fra U. Pihls til nytte. Jeg skjønner hva skilæreren sier når han skriker FERMATE! FERMATE!

Jeg har nemlig en tre dagers skiskole bak meg. Jeg startet fra scratch. Første leksjon gikk ut på å lære å stå i ro på flat mark uten at skiene gled bakover. Nei, forresten, første leksjonen gikk ut på å lære å få på seg de enorme skistøvlene. Noe så KLUMSETE!