Årets biltur gikk gjennom åtte land og strekte seg over 6000 km. Stikk den!
Vi brukte tre uker på turen, og alt gikk bra. En nestenpåkjørsel av en gestikulerende fransk mopedist var det eneste hengende håret vi var på.

Vi kjørte ombord i danskebåten med freidig mot 16. august og parkerte bilen igjen foran gulehuset 5. september. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Danskebåten het Bergensfjord og var en merkelig kryssning av ferge og cruiseskip. Det rutinerte fergemannskapet lasset og losset bildekket i en imponerende fart.
Vi installerte oss i lugaren som var helt ok, og da vi kom opp i salongen hadde mer reisevante passasjerer okkupert alle stolene. Typisk.
Det regnet trollkjerringer, så dekket var ikke så innbydende, men vi brukte en del tid der likevel. Landskapet sørover Sunnhordland og Rogaland er ikke til å overse. Selv i øs pøs.

Vi hadde bestilt middag på a-la-carte restauranten etter anbefaling fra venner. “Den buffeten er ikke noe å samle på” hadde de sagt. Restauranten var fin, god mat og god service. Steinbitrogn, færøyisk laks, biff og jordbær. Gode greier. En drink seinere var vi i køyen og våknet fulle av eventyrlyst i Hirsthals dagen derpå.

Allerede ved avkjøringen ble det klart at kartlesingen ville bli en utfordring. Hvem skulle ha siste ordet her? Jeg, som med mitt falkeblikk kunne lese skilt på lang avstand? Eller damen i GPS-en som kom med detaljerte forslag bygget på informasjon fra skyen (sic).
Det ble en varm potet under hele turen, og i perioder blandet Google maps seg også inn, med komisk utfall av og til.
Jeg vil påstå at min metode var uovertruffen. Skiltingen i Europa er god; hvis du kan lese, kan du finne fram. Det var helst når vi skulle navigere i byene at jeg måtte melde pass, men på landeveien holdt jeg stand. Ikke minst når det uten varsel dukket opp skilt som fortalte om “Umleitung” Da ble damen satt ut, mens jeg, som hadde Andersen og Mosse i tysk i mine skoleår, beholdt fatningen og kunne peke og geleide oss ut av uføret.
Jeg var i det hele tatt både overrasket og kry over hvor langt jeg kom med min snart 50 år gamle skoletysk. Jeg skjønte alle skilt og etterhvert som vi beveget oss sørover i landet, la jeg engelsken til side og ble tysktalende. Det slo an, og var gøy og gikk bra – med hjelp av tegn- og kroppspråk innimellom.

Tyskland var altså første mål. Vi suste Danmark på langs nærmest uten å merke det og var plutselig i Hamburg. Jeg har alltid vært fasinert av havnebyer.

Vi leide oss inn på hotel i HafenCity, en ny bydel med interessant arkitektur bygget over et tidligere havneområde og ikke midt i turistsmørøyet. Et ambisiøst byrehabiliteringsprosjekt, Europas største, intet mindre. Handel, kultur, boliger, skoler, grøntområder – alt i ganske skjønn forening.
Hotellet lå litt kinkig til i forhold til trafikken så vi kunne ikke komme dit uten å ta en spansk en ved nærmeste trafikklys. Jeg fikk inntrykk av at det var gjort et bevisst forsøk på å mobbe vekk bilistene og åpne for el-sparkesykler.
Vi parkerte i Elbarkaden.
(Å finne parkeringsteder i storbyene ble egentlig den største enkeltutfordringen på hele turen. Jeg er nå rutinert og har mye å lære bort om hvordan man skal finne P-plasser i Europa, hvordan man skal komme inn i P-hus, og ikke minst hvordan man skal komme seg ut igjen. Hvordan man skal betale for seg og hvilke feller man kan gå i akkurat på det området.)

Hafencity ble pomp-og-prakt åpnet i 2001 og skal være ferdig innen 2030. Veldig hip&cool og nytt.
Bortsett fra den gamle Speicherstadt-Hamburgs svar på Bryggen i Bergen, som uforvarende havnet innenfor bydelsgrensen og skiller seg ut.
Selve landemerket i HafenCity er den famøse Elbphilharmonie. Et signalbygg som langt på veg topper vårt eget Lamda når det gjelder bråk og krangling, budsjettoverskridelser og denslags. Nå ligger den nå der ved Elben og er synlig fra alle kanter. Storslagent.

En annen attraksjon i HC som jeg ble kjent med var Lohsepark. Vi bodde Am Lohsepark så det var uunngåelig at morgenturen ble lagt dit.
Lohsepark er en ide og en ideologi satt ut i praksis, interesserte kan lese seg opp her. Jeg skjønte at jeg var i en spesiell park med én gang jeg kom dit. Den var ikke stor, men svært innholdsrik. Den var også et stort minnesmerke fordi den lå på grunnen til den gamle jernbanestasjonen der jøder og andre ble deportert under krigen. Hele parken var full av minner, makabre minner. Faksimiler av postkort hang i trærne og blafret, med Hitler i profil på frimerket.
Hele Tyskland var fullt av Denkmäler. Overalt kunne du risikere å stå ansikt til ansikt med krigsminner uten forvarsel. Kanskje ikke så dumt å reise minnesmerker når man har noe man ikke vil glemme. Og ikke bare over krigsherrene til hest med hevet sverd, men også over de navnløse ofrene deres.

Jeg hadde googlet severdigheter i Hamburg på forhånd og funnet verdens største miniatyrmuseum, Miniatur Wunderland. Da jeg ville kjøpe billetter på forhånd, kunne jeg få to billetter til kl. 23.30 om kvelden! Midt på natten gikk vi i muséet og lot oss imponere av de mest utrolig detaljerte modeller med lyd og lyseffekter av en annen verden. Verdt et besøk!

Dagen etter ble det spaserturer rundt i byen. Vi gikk gjennom Speicherstadt som viste seg å være full av orientalske teppehandlere. Og så ble det to timers sightseeing-seilas i havneområdet. Hamburg containerhavn? Wow!

Til middag bestilte jeg lapskaus, eller labskaus som de skrev det på menyen. En spesialitet fra Hamburg, påstod de. Ikke helt som mors lapskaus, men god. Malt saltkjøtt, rødbeter og poteter formet som en (wait for it) hamburger, servert med speilegg og sylteagurk. Og, av en eller annen merkelig grunn, sild!

Vi kostet på oss en overnatting til i Hamburg, for så, neste morgen, å sette kursen mot Wiesbaden.