Det var kronglete å komme seg ut av Elbarkaden og Hamburg, men det gikk da til slutt, og vi satte nesen mot sør. Vi hadde installert en stor kjøleboks i baksetet, og der holdt drikke og niste seg appetittelig friskt i varmen. Vi hadde rundt 30°C hele veien, og flere tropenetter. Én dag med storm; mye vind, lyn og torden og et par regndråper.
Det var tydelig at sommeren hadde vært tørr, og Rhinen var en skygge av seg selv.

Dagen gikk med til å komme seg fra Hamburg til Wiesbaden som vi hadde plottet inn som neste mål.
Vi kjørte i ett strek med et par innlagte hvilepauser. I taushet. Vi kjørte hele turen i taushet. I tre hele uke kjørte vi i taushet, det vil si uten musikk og radio. Ikke sånn å forstå at vi ikke sa et ord til hverandre! Men altså ikke mer underholdning enn vi kunne lage sjøl.
Det falt meg så naturlig at jeg ikke reflekterte over det før vi var vel hjemme igjen og Kristjan tok det med som en del av reisebeskrivelsen: Vi kjørte i tre uker uten å spille én eneste melodi eller skru på radioen.
Alle måpte.
Først da gikk det opp for meg at dette var utenom det vanlige. Jeg elsker stillhet. Er nok litt sær der…

Vi ankom Wiesbaden godt utpå kvelden og tok inn på et Marriot Courtyard hotell. Vi bodde på flere Marriot hotell underveis og var veldig fornøyde. Her hadde de en ung resepsjonist som gjerne ville trene engelsken sin og en gjest som gjerne ville trene tysk. Hun snakket gebrokkent engelsk til meg og jeg svarte på enda mer gebrokkent tysk. Litt vittig.
Vi var sultne og bad henne anbefale et spisested. “Det beste i gangavstand er nok Schnitzel-Queen“, sa hun. Min mann fikk et “HVA? hørte-jeg-riktig”-uttrykk i fjeset. Schnitzel? Queen?? Schnitzel Queen??? Har jeg dødd og kommet til himmelen?
Vi ankom like før stengetid, men fikk god service. De hadde en million forskjellige schnitzler med en million forskjellige tilbehør. Min het Paris og var gedigen. Jeg fikk resten med hjem i en boks, og hadde mat i to dager. Ingen overdrivelse!