Lørdag morgen stod jeg tidlig opp for å prøve ut kartet over jogge/spasér-ruter som jeg hadde funnet i hotellresepsjonen. Det er første gang jeg har sett noe sånt. En super ide.
En daglig constitutional må man ha, og på denne turen måtte jeg starte tidlig og gå før solen stod opp. Jeg hæler ikke å anstrenge meg i solsteik. Jeg er SÅ takknemlig for at jeg ikke er profesjonell tennisspiller og må tåle Wimbledon i +30°C.
Bedagelig spasertur gjennom velstelte, fredelige, tyske gater er mer min stil. Hager og innkjørsler ordentlige og rene. Alt på stell. Noen ute og luftet hunder. Alle hilste god morgen. Jeg la kartet til side og improviserte en tur rundt i noe som liknet på et museumsområde. Mange spesielle hus. Lite folk. Nordenstadt. Det var Denkmäler der også.
Neste stopp Mainz. Der var det markedsdag. Det bugnet! Tyskerne kan det der, det skal jeg hilse og si! En uendelighet av boder med salg og smaksprøver, kjøtt og fisk, skinker, pølser. brød, kaker, oster, frukt og bær, grønnsaker og blomster, oliven, honning, syltetøy, vin og øl. Folk satt og stod og lå og gikk overalt. Unge og gamle i alle fasonger. Vi kjøpte litt av hvert og hadde piknik ved springvannet i parken.
Da hadde vi allerede tatt oss god tid i Gutenbergmuseet. Jeg stod lenge inne i det aller helligste der de hadde utstilt Europas (og i praksisk verdens) første trykksaker, bl.a. Gutenbergbibelen i original. Jeg ble fyllt av den samme andektigheten som jeg får ansikt til ansikt med de islandske middelalderhåndskriftene. Kristján rakk å fotografere før en høflig vakt grep inn. Fotografering verboten.
Muséet var en høydare, og Kristján, som har jobbet med papir og trykkeriindustrien hele sitt liv, var taus til han å være.
Som navnet Wiesbaden gav til kjenne var vi midt i Badeland.
I de dager da Kvirinius var landshøvding i Syria gikk det ut bud fra keiser Augustus om at hæren skulle få kustus på de obsternasige stammene i Germania. Noe den fikk. Romerne gjorde i Vest-Europa som de gjorde when in Rome, de bygget badeanlegg så sant de fant tid, anledning og varmt vann. Mange steder i Vest-Europa finnes ruiner av de mest spektakulære spa-anlegg. Et fasinerende kapittel i historien.
På 080-tallet grunnla de Aurelia Aquensis, Aurelius´bad. Da tyskerne overtok makten endret de navnet til Baden, og for at det ikke skulle herske noen som helst tvil, endret de det senere til Baden-Baden.
Vi bestemte oss for å ta en titt på Baden-Baden.
En nydelig by i utkanten av Schwartzwald, med elegante bygninger fra den tiden dette var Europas mest eksklusive kursted frekventert av fiffen. Alt er fortsatt i bruk, både kurbadene, hotellene og kasinoene. Torget var av marmor, for å stå i stil til alle statuene og søylene rundt omkring.
Jeg følte meg ikke helt fiff nok til å passe inn her, men jeg rotet i kofferten og fant diamantringen min så jeg i alle fall frimodig kunne få kjøpt meg en is.
Vi slo oss ned på Eiscafé Capri og lot oss friste. Caféen lå ved gågaten så vi hadde fri utsikt til folkestrømmen i designerklær med små hunder i bånd og handleposer med kjente merkevarenavn på. Farbergé-muséet lå like om hjørnet.
Så satte vi oss i bilen igjen og googlet Schwartzwald. Dit hadde vi tenkt oss og der ville vi sove. Hotel.com-appen foreslo at vi satte kursen mot Lauf og bestilte rom på Gasthof zur Linde. Der ble vi tatt imot av sjuende far i huset på sokkelesten. Han behersket den lokale dialekten til fullkommenhet, men ingen språk utover det. Jeg, derimot, sprach Deutch så det ordnet seg og vi fikk et rom i annen etasje.
Vi fant fram det som var igjen av bondekosten fra markedet og spiste kvelds på balkongen mens vi lyttet til landsbybekken, Laufbach, som fosset forbi under oss. Jeg fikk et Goethe-moment: Rausche, Fluß, das Tal entlang, Ohne Rast und Ruh, Rausche, flüst’re meinem Sang Melodien zu.
Og det ble kveld og det ble morgen den sjette dagen.
