I mine unge år pugget jeg italienske musikkuttrykk, både på musikkskolen og på gymnaset der jeg gikk musikklinjen, faktisk. Jeg pugget dem for å få veiledning om hvordan jeg skulle framføre musikken. Musikkens leveregler.

Jeg hadde en tendens til å spille litt i overkant rubato. “Tilrøvet; med subtile rytmiske manipulasjoner/nyanser” som det står i leksikon. Eller: “i ditt eget tempo”, som pianolæreren min, frk Knutsen, litt misbilligende valgte å ordlegge seg. Jeg ville gjerne bestemme selv, hun var nok inne på noe der…

Nå for tiden, inne i mitt 68.år, velger jeg å spille/leve så sostenuto som mulig. I et langsommere, men jevnt og stødig tempo, så hver note får komme til sin rett. Eller hver dag i mitt tilfelle.
Leve hver dag gjennomført, med followthrough, “played at a slower, but sustained tempo, each note held for its full value.”

Det blir lenger og lenger mellom de “subtile rytmiske manipulasjonene” – men de inntreffer iblant. For all del!