Det kan ikke være bare bare å være sportskommentator. Å skulle, midt i kampens hete, formidle både opplysninger, stemninger og handlingsforløp, analysere og prognosene på direkten.
Én fotballkamp er den annen lik – unnskyld at jeg sier det. Har du sett ett hopprenn, har du sett dem alle. Egentlig. Å finne på nye uttrykksmåter er ikke lett.

Heller ikke å intervjue snørrete utøvere ved målgang – mennesker som er ute av ballanse både fysisk og mentalt. Hva skal de si før de har fått pusten igjen? Journalisten tyr gjerne til den urtråkige klisjeen: Hva føler du nå? Hvordan var det å vinne/tape her i dag?
Vi har en sportskommentator her til lands som pleier å slippe seg løs i entusiasmen, og når det bikker over for han, går han i fistel og roper: Jeg har ikke ord! Jeg har ikke ord!
Da tenker jeg i mitt stille sinn: Er ikke du på feil hylle da? Hvis du ikke har ord når du nettopp er ansatt for å kommentere? Det er jobben din å ha ord!
Jaja, alle kan ikke være Rolf Kirkvaag.

Jon Fosse har nettopp fått Nobelprisen i litteratur. Verken mer eller mindre. Og det på nynorsk!
Den har han fått for å “gi röst åt det osägbara” – ifølge Svenska Akademien.

Er ikke det en selvmotsigelse? Å sette ord på det usigelige.
Jon Fosse har stor respekt for ord. Ord er ikke noe man kødder med, og han er klar over, og påpeker hele tiden, språkets begrensninger.
Det setter fokus på noe vi alltid burde ha i bakhodet: Språket er ikke livet. Ordene er ikke virkeligheten.
Ordene tegner i beste fall en slags metavirkelighet/-sannhet. I verste fall tegner de en løgn.
Når vi bruker ord, prøver vi å formidle virkeligheten slik vi ser den.
Det er enkelte ting det ikke går an å sette ord på fordi skillet mellom ord og virkelighet er uoverstigelig stort, bare spør Jon Fosse, som griper til poesien for å uttrykke seg.

Et ord som er i daglig bruk og vi slår om oss med i ulike sammenhenger, er ordet Gud. I noen trossamfunn viker folk unna for å nevne det ordet. Jeg går rundt og sier at jeg tror på Gud. Hva mener jeg med det?
I teologien, som har som oppgave å snakke om Gud, er dette en utfordring.
Ethvert forsøk på å sette ord på/beskrive Gud blir en løgn i utgangspunktet, fordi det setter et begrep rundt noe som er ubegripelig. Teologer har klødd seg i hodet i to tusen år. Noen tyr til apofatisk/negativ teologi og prøver å uttrykke har Gud ikke er. Vi finner eksempler på det i Bibelen, ved siden av poetiske uttrykksmåter som alle kan se ikke er bokstavelig ment. Noen søker til mystikken for å nærme seg det gudommelige uten bruk av ord. Der møter de seg selv i døren igjen, i alle fall hvis de vil fortelle om sine erfaringer. “Den mystikk eg snakkar om kan ikkje snakkast om,” sier Jon Fosse så kryptisk i sitt essay Negativ mystikk
Ord er ubrukelige, men det er alt vi har.

Jeg trøster meg med Johannes 1.
I begynnelsen var Ordet. Og Ordet var hos Gud og Ordet var Gud.

Nuff said.
Som Augustin sa det: Hvis du kan forstå det, er det ikke Gud!