Jeg hører hjemme i Takkeland. Det er et godt land å bo i.
Takknemlighet tar knekken på så mange problemer og dumme ting; som f.eks. bitterhet, misunnelse, sjalusi, selvmedlidenhet og forurettethet. Og det er følelser jeg helst vil klare meg uten.

Det er ikke vanskelig å finne noe å takke for, det fikk jeg tydelig demonstrert av min far som levde lenge med alzheimers, og langsomt men sikkert mistet alt, til slutt seg selv. Jo mer han mistet, jo mer takknemlig ble han – for det han hadde igjen. Bitterheten fikk ikke fotfeste, takknemligheten tok fullstendig overhånd.

Av og til mistenker jeg at folk tror det er naivt og barnslig å være takknemlig. Det voksne, modne mennesket står på krava og fokuserer på det som mangler. At ting funker og går på skinner er liksom baseline – det selvgitte utgangspunktet.
Men man trenger ikke være dum for å være takknemlig. Man trenger ikke lukke øynene for all elendighet og forbedringspotensiale i verden. Det går an å være oppegående og framsynt og samtidig takknemlig.

Vær utålmodig, menneske! oppfordrer Inger Hagerup i sitt flotte dikt. Et evigaktuelt alvorsord. Takknemlighet avler ikke likegyldighet. Det går an å være utålmodig i Takkeland også.