Jeg har fått ny komfyr. Kjøleskap også, forresten, men det er en annen historie.
Ny komfyr er ikke noe å skrive hjem om, sier du kanskje, men hvis du visste hvor lenge vi hadde hatt den gamle ville du forstå hvorfor jeg skriver likevel. Vi bytter ikke ut bare for å bytte ut her i gården. Ungene mine har seg imellom begynt å kalle barndomshjemmet sitt for “tidsboblen” – The time capsule – stedet der ingenting endrer seg. Noe er det i det. Jeg foretrekker å snakke om mitt hjem som “retro”.
Jeg er vokst opp på et sted og i en tid der man ikke kastet. Alt hadde verdi. Julepapir, knapper, plastposer og hyssing, alt ble tatt vare på til seinere bruk. Finkjolen gikk etterhvert over til hverdagskjole, til arbeidskjole til malingsantrekk for så å bli klippet opp og ende sine dager som dukkekjole, pussefille eller underlag i kattesengen. Eventuelt fillerye. Mitt første skrivebord da jeg fikk eget rom, var snekret av en gammel dør som ikke var i bruk lenger. Bruk-og-kast mentaliteten var ikke funnet opp enda. Gjenbruk var heller ikke et begrep, det var bare noe man gjorde.
Mitt prosjekt går egentlig ikke ut på å oppgradere og ommøblere i tidsboblen. Jeg har større planer. Jeg er på veg mot et nytt sted å bo. Jeg vil skifte leilighet. Vi bor toeine i en stor enebolig som i sin tid hadde god plass til seks personer pluss hund og diverse andre kjæledyr og venner på overnattingsbesøk. Nå er huset blitt så romslig at det skramler når du rister det. Det er rom her som jeg sjelden eller aldri går inn i, og der har rotet en tendens til å samle seg. Vi har to roterom nå, foruten garasje og kjellerbod som også er fulle av rot. Jeg vil ikke ha det sånn, og er overmoden for å gå løs på fortidens levninger, rydde, kaste og flytte. Ikke så min make. Han later som om han har så mye å gjøre at han ikke kan ta seg tid til å bytte bolig. Jeg vet at det handler om angst og motvilje mot å rydde opp i fortiden og legge ting bak seg. Det ser jeg med min sylskarpe psykologiske innsikt, bygget på null fagkompetanse.
Men tilbake til komfyren.
Som et slags kompromiss i boligsaken har vi i alle fall kjøpt oss nytt kjøkkenutstyr. Den nye komfyren er laget av Siemens, og er dritstilig. Futuristisk. “The future moving in ” stod det å lese på kartongen.
Vi kjøpte induksjonstopp, til tross for at selgeren mente at vi var i eldste laget for å klare en slik omstilling. Han henviste til sin mor og sa at hun ikke klarte å takle induksjonsplater. “Det går for fort!” Ikke før har hun kreket seg over gulvet for å hente saltet i kjøkkenskapet, så har suppen kokt over! Nei, det eneste du tjener på induksjon er tid, og hvis det er noe pensjonistene har nok av så er det tid! Sa han.
Noe i det. Jeg valgte nå induksjon likevel.
To unge menn med verktøykasse kom og rev med seg det gamle og installerte det nye før jeg fikk sukk for meg, og der stod jeg overlatt til meg selv, med hendene fulle av polyglotte instruksjonhefter. Som den lingvisten jeg er, pleier jeg å lese bruksanvisningene på utenlandsk. Airfryeren leste jeg meg opp på på spansk og det gikk helt fint. Det nye kjøleskapet lærte jeg om på tysk, uten problemer. Gøyest er det med nederlandsk. “Men komfyren blir sikkert en utfordring i seg selv”, tenkte jeg, og valgte norsk.
Det første jeg fikk da jeg trykket på start, var spørsmål om jeg ville koble maskinen til nettet!!! Koble komfyren min til nettet? Ehh, nei!
Det er mulig at dette er en smart-komfyr, men jeg er enda smartere!
Jeg har ikke behov for å fjernstyre potetkokingen, eller komme i samme situasjon som svigersønnen min som får sms hver gang vaskemaskinen er ferdig eller romtemperaturen på loftet endrer seg.
Tror du jeg har tenkt å gi kineserne anledning til å spionere på hva jeg har til middag, eller plante sprengladninger på kjøkkenet mitt? Det er sånt de driver med, skal du tro konspirasjonsteoretikerne. Ellers takk! Vi skal ikke ha noen nettkobling her i huset.
Fortsettelsen gikk glatt. Jeg hadde invitert til middagsbesøk samme dag, så her var det bare å hoppe i det. Et par timer senere var kaken ferdigbakt, svinekammen perfekt tilberedt med innebygget steketermometer, potetene kokte og sausen akkurat passe varm uten å brenne i bunnen. Superbra! Det viste seg jo at halvparten av pannene mine var inkompatible med induksjon. Heldigvis, da kan vi kvitte oss med dem. Den andre halvparten funket bra. Maten var perfekt. Gjestene var begeistret og jeg har fått blod på tann. Nå skal det bli vei i vellingen.
Jeg fant til min forbløffelse ut at komfyren (og kjøleskapet) har innebygget sabbath-funksjon!
Nå kan jeg lage middag og holde hviledagen hellig på én og samme tid!
How kosher is that!!
Astrid skal overta den gamle komfyren og bruke den på hytten. Hun kan få de gamle pannene også. Gjenbruk og viderebruk. Gjenbruk og viderebruk!
Nå må jeg være på vakt så min make ikke fortsetter å snik-pusseopp huset innenfra! Han har allerede ymtet frampå om å sette opp hyller på roterommet, men jeg gjennomskuer han. Permanente roterom er ikke tingen. Føtter må settes ned!