Jeg hørte på morgenandakten her en fredag, dvs. om fredagen sender de ikke andakt, de sender noe som de kaller Ord for dagen. Det er ikke andakter i vanlig forstand, de mangler den uttrykte kristne innfallsvinkelen, men det er enkle og ofte kloke ord som skaper ettertanke og sender deg ut i dagen med åpne øyne, og det er vel uansett vitsen med en andakt.
I dag var det en kar som fortalte om et kafébesøk. En nokså banal fortelling med et enkelt, nesten banalt språk. Like hverdagslig som et dikt av Olav Hauge. Ikke noe spesielt.
Likevel sitter jeg her og skriver om det, for de banale ordene gjorde et inntrykk som ikke kan forbigås i stillhet. Jeg sitter også på kafé. Faktisk.

Jeg kjente meg så godt igjen i situasjonen han beskrev. Hans kaféopplevelse var også min opplevelse; å se at damen bak disken galant overser den pågående og frekke damen med solbriller som trenger seg fram i køen, og rolig henvender seg til den gamle mannen hvis tur det egentlig er. “Vær så god?”
Det finnes rettferdighet i verden.
Å høre sine egne banale opplevelser opphøyd til radiostoff, å vite at mannen i radioen og tusenvis av lyttere rundt omkring deler sånne hverdagsopplevelsene gir meg håp. Om at det finnes rettferdighet og rettferdighetsfølelse rundt oss

Fyren ordla seg effektivt. Istedenfor å fortelle om seg selv på kafé i 1-person brukte han infinitivskonstruksjoner hele vegen. Monotont og med infinitivens ubestemthet og anonymitet. Dette kunne ha skjedd med hvem som helst. Som Inger Hagerup í diktet Lykke.
Uhyre elegant og enkelt.