Jeg er oppvokst på 50- og 60-tallet.
Da var det andre tider.
Jeg tenker at det må ha vært historiens beste tid å være norsk jente i Vestland.

Vi hadde stor frihet, ble kastet ut for å finne oss noen å leke med. En sjelden gang, hvis det regnet altfor mye, hendte det at vi fikk leke inne, men ellers fikk vi klare oss på egenhånd, uten noen form for voksen tilrettelegging.

Stor frihet, men vi kjente våre plikter!
Barn skulle være lydige uten å kny, barn skulle ses men ikke høres! Det var det som gjaldt.
Ulydig/uartig skulle man ikke være.

Magrete Munthes bilde av idealbarna så sånn ut:
Da klokka klang så fort vi sprang, og ingen stod igjen og hang, men glad og lett og rank og rett vi var på plass med ett. Vi stod som perler på en snor, og ingen av oss sa et ord, og ingen lo, men stille stod vi sammen to og to.

Ingen stod og hang, vi stod i giv-akt, ingen sa et ord, og ikke minst: ingen lo eller tøyset!

I dag virker dette svært antikvert. Det finnes sikkert folk som mener at det er skadelig for barn og farlig for demokratiet at barn må stå som perler på en snor og holde kjeft på kommando. Og to-og-to! Du kan risikere å havne ved siden av en du ikke har valgt selv.

Nei, i dag gjelder det å lære barn å kjenne sine rettigheter.
Hvilke krav de kan stille og hva de kan forvente av skolen, foreldrene sine og myndighetene.
Idealet er at barn skal velge mest mulig selv. I alle fall hvem du ikke vil stå sammen med i rekken!

Det er andre tider.
Ingen plikter uten rettigheter, tenker jeg. Og ingen rettigheter uten plikter.
Ingen frihet uten ansvar – et ansvar du er moden nok til å ta.

Disse betraktningene kom til av en overskrift på NRK 19.sept:
En av tre studenter har psykiske lidelser. Nå må det handling til!
Handling til? Politikerne på banen?! For å legge til rette?
Hvordan definerer man „å slite psykisk“ i denne saken?
Er det bare meg, eller er det noe underlig her? Jeg er visst kommet til feil planet.
Jeg tipper at Dr. Jordan Peterson ville hatt en del å si om dette ….