Jeg har vært øyboer hele mitt liv. Nå bor jeg på en vulkansk øy.
Da jeg kom hit for første gang i 1975, var folk ikke helt kommet til hektene etter vulkanutbruddet på Heimaey. De hadde opplevd et nasjonalt traume, det var tydelig for alle, men de var, med rette, stolte av måten de hadde taklet det på, og som vanlig fulle av ukuelig pågangsmot. Islendingene trives best i kamp mot overmakten. Byen skulle gjenreises!
Jeg hadde ikke vært lenge i Skálholt før jeg opplevde mitt første jordskjelv, midt på natten. Jeg visste ikke hva det var, men det kjentes ut som om det lå noen under sengen min og sparket i den, og utfra det inntrykket jeg hadde fått av mine med-elever så langt, forundret det meg ikke om så var. Jeg stod opp og så etter, men der var det ingen.
Etter det var jordskjelv alltid det første som falt meg inn når jeg følte meg på gyngende grunn, og jeg har opplevd mange skjelv og mange vulkanutbrudd etterhvert.
Nå har Reykjanes våknet til live. Det er et av landets mest aktive områder (eller “interessante”, som geologene uttrykker det). Det er ikke uten grunn at det ligger store kraftverk og blå laguner der. Vi vet at når Reykjanes først begynner å yppe seg, vil det vare i noen tiår. Minst.
Foreløpig har vi hatt tre utbrudd på tre år: Fagradalsfjall 2021, Meradalir 2022 og Litli Hrútur 2023.
Dette har vært tre småkoselige turistutbrudd betryggende langt fra folk og infrastruktur. Enhver islending med respekt for seg selv måtte avgårde og ta selfie med lava i bakgrunnen, helikopterpilotene opplevde det reneste Klondike og Rán Flygenring fikk inspirasjon til sin nordiskrådsprisbelønte bok Eldgos
I Reykjavik merket vi ikke så veldig mye til det, bortsett fra i oppkjøringen til Fagradalsfjall. Da var det hyppige skjelv og vi hadde begynt å få nok. Ved middagsbordet var det gjerne veddemål på gang: Oops – det der var et 3,5! Nei, det må ha vært minst 3,7! Nei, nei, det der var toppen 3,4. På Richter. Så veddet vi og slo opp på vedur.is for å sjekke hvem som var nærmest. Vi utviklet en ganske stor følsomhet etter hvert. Det var ikke før vi kom opp mot styrke 5 at pipen fikk en annen lyd og blikket ble mer glassaktig. Da var det ikke fullt så gøy lenger. For dem som bodde i Grindavik og ellers på Reykjanes var underholdningsverdien ikke like stor, og vi visste jo alle at før eller siden ville det bli alvor.
Nå er det blitt det.
Natten til 10.november gikk folk i Grindavik mann av huse og er nå flyktninger i sitt eget land. Statsbudsjettet må revideres og nye skatter pålegges. Dette blir dyrt.
Byen er evakuert. Det er allerede store ødeleggelser. Lavaen strømmer under overflaten klar til angrep. Bulldoserne bygger barrierer i kamp mot klokken. Vi holder vår kollektive pust.
Framtiden er usikker.
Det er den jo forsåvidt alltid, men til vanlig klarer vi å ignorere det og ture fram regardless.
Nå ligger det i dagen, og vår eksistensielle beredskapsevne blir satt på prøve.
De helt store skjelvene og utbruddene a la Skaftáreldar/Lakagígar lar foreløpig vente på seg.
Vi vet at de er der og vi vet at de kommer.
Den tid den sorg. Akkurat nå har vi annet å tenke på!