Jeg har salmedilla og nynner på salmer stadig vekk. Jeg kan de fleste melodiene og ganske mange tekster utenat. Mange tiårs kirkegang og kirkesang har satt sine spor.
På barneskolen måtte vi pugge salmevers til kristendomstimene og ble hørt i leksen. Da var det å reise seg og ramse opp verset. Heldigvis gikk de på rim, så hvis du satte i gang i stort tempo kunne det hende du kom i mål uten å komme ut av det.
Jeg syntes det var gøy å pugge salmevers, og tekstene sitter ennå som spikret. Jeg ser meg selv i ånden sitte på gamlehjemmet, tullete og omtåket og utafor, men med full kontroll på Fager kveldssol smiler.
Flere av tekstene jeg pugget i min glanstid er blitt pusset opp med ny språkdrakt.
Jeg skjønner vitsen med det, det var ofte lett å misforstå den foreldede ordbruken.
Jeg nevner i fleng:
Milde Jesus, du som “sagde” – Her kommer dine “arme” små.
Hvordan kunne han sage med de små armene sine?
En hage hvor roser står i “flor”? Engler daler ned i “skjul”?
Skjulet og floren var kjente steder på gården, men de var så menn ikke fulle av roser og engler.
Hvor de smiler, hvor de vinker “klossmajoren” opp til seg.
Men over til saken ..
Det finnes en salme fra 1682 av Ludämilie Elisabeth. Oversatt til norsk het den tidligere
Sørg, o kjære Fader, du. I ny utgave Sørg du for meg, Fader kjær.
Jeg er mest dus med den gamle, naturligvis, det var den jeg pugget i sin tid.
Den har en litt konstig begynnelse: Sørg, o kjære Fader, du! Jeg vil ikke sørge.
Well duh!
Selvfølgelig ikke! Hvem vil vel sørge?
Jeg vil ikke sørge, ellers takk – det får du ta deg av, kjære Fader!
Den skolerte kristne skjønner snart at her handler det ikke om sorg, men om forsorg, om å sørge for noe/noen, bekymre seg. Det er mange formaninger i Bibelen om at vi ikke skal bekymre oss for morgendagen, men følge liljenes og småfuglenes eksempel – så salmen er trygt forankret i skriftene.
Den fortsetter: – ikke med bekymret hu om min fremtid spørge / ikke mer bekymret her om min fremtid spørre.
For meg er det helt omvendt. Jeg ville sagt: ikke med bekymret hu om min FORTID spørge
Etterhvert som jeg har begynt å dra på årene har jeg oppdaget at det er litt av hvert i den sekken som det er tungt å dra på.
Var det riktige valg jeg tok? Gjorde jeg mitt beste? Har jeg gjort skade på noe underveis? Uopprettelig skade? Ødelagt for noen? Statistisk sett får jeg ta det som en selvfølge at det har jeg gjort. Uten vilje som regel, men i tanke- og hensynsløs selvopptatthet, så det er ikke fritt for at jeg “med bekymret hu om min fortid spørger”. Det er ikke utenkelig at det er noe å sørge over der….
En annen salme jeg kan utenat gir meg et glimt av håp: “Kom Hellig Ånd med skapermakt – opprett hva synd har ødelagt.” Det er mulig å opprette feil, ting kan vendes til det gode.