Jeg bruker mye tid til bønn, noe som må virke fullstendig hodeløst på den som ikke tror.
Hva i alle dager er vitsen med det? Hvis du har så mye tid til overs, burde du ikke heller melde deg frivillig på RødeKors sitt suppekjøkken og gjøre litt nytte for deg?
Bønn? Forbønn? Makt i de foldede hender? Come on …..
Blant de uinnvidde og ignorante vanker det mange underlige vrangforestillinger om bønn. Det virker som om noen tror at det handler om å godsnakke med en lunefull guddom, prøve å overtale en motvillig gammel mann til å ta grep, selge inn gode ideer, legge fram forslag, påvirke. Be OM noe.
Nothing could be further from the truth!

Jeg driver som sagt med bønn, og kan vitne om at det ikke er noe for pingler. I dette arbeidet, som også fører med seg en del studier, har jeg havnet borti det som visst heter Sentrerende bønn på norsk. Først nå, etter femti år med kors om halsen, har jeg oppdaget sentrerende bønn.
Er det mulig?!
Det minner meg om den opplevelsen jeg hadde da jeg som førstegangsfødende plutselig oppdaget muskler og funksjoner som kroppen min hadde gått rundt med i alle år uten at jeg ante det: en åpenbaring.
Jeg kan jo se at for den evangelisk-lutherske norske kirke kan dette eldgamle fenomenet ha virket litt skummelt, med en smak av østerlandsk mystisisme og en duft av røkelse. En praksis med høy risikofaktor og sjanse for å gå seg vill i sine egne irrganger og havne i uføre. “Selvspiritualitet”, er det ikke det det heter?
Det er nok noe i det, tenker jeg. Folk er folk, og alt som kan misforstås og misbrukes vil noen klare å misforstå og misbruke. Er ikke det en av Murphy´s lover?
Sentrert bønn og kontemplasjon var ikke et tema i de årene jeg var aktiv i den norske kirken. Nå har det fått mer aksept, ser jeg. Jeg ble beroliget av denne fordypningsoppgaven.

For meg var dette, som sagt, en åpenbaring. En på trynet!
I oppdragelses- og/eller pedagogisk øyemed har jeg av og til følt trang til å ty til håndgripeligheter. Hvis du har en unge eller en elev som virrer og surrer rundt og rundt, maser og tyter og er uoppmerksom mens du prøver å gi en viktig opplysning, hadde det vært godt å kunne løfte vedkommende opp etter ørene, smelle han/henne ned i stolen og brøle: Sitt i ro og hold kjeft!
Det er beskjeden jeg får når jeg stiller til sentrerende bønn.
Høyt og tydelig: Sitt i ro og hold kjeft! For én gang skyld!
Da kan det hende du får med deg noe viktig.

Bønn er ikke et ekkokammer der dine egne tanker gir gjenklang i et tomrom.
Du kan tvert imot få store utfordringer og motforestillinger gjennom bønn.
Der er ikke helt risikofritt.