Tålmodighet er en dyd, sier de. Og en ganske sjelden dyd, tror jeg.
Vi mennesker lever korte liv og må skynde oss.
Vi lever i vår egen tidssone, litt i utakt med verden forøvrig.
Venting er ikke noe vi presterer på, det er langt mellom de internasjonale medaljene:

Her i landet venter vi på vulkanutbrudd. Grindavik ble evakuert den 10. nov. I dag er det den 16. og ingenting skjer. Vi begynner å bli utålmodige. Kommer det ikke snart, eller? Til og med flyktningene begynner å tenke sånn. Selv om ingen vil ha en vulkan på kjøkkenet er det nesten enda verre å gå sånn rundt og vente.
Geologene får samme spørsmål i hver Dagsrevy.
“Nei, det er ikke noe nytt. Nei, vi kan ikke si når og hvor, eller om det i det hele tatt blir noe utbrudd!” De blir stivere og stivere i masken. “Ja, vi har forståelse for at denne usikkerheten tar på, og at seks dager kan føles som en evighet, men i geologisk sammenheng er en uke ikke noe å skrive hjem om.”

Noen framholder at vår evne til å vente er blitt svekket de siste hundre årene, særlig etter at vi fikk datamaskin og internett. Det kan stemme. Jeg opplever det selv. Hvis det tar mer enn tre sekunder å åpne en nettside blir jeg irritert. Kjenner at blodtrykket stiger. Det kan ikke være sunt. Vi kan ikke holde på sånn. Her må det skjerpings til.

Det må være sunt for gjennomsnittsmennesket å stige ut av tidsstrømmen av og til og prøve å se verden og livet i et større perspektiv. Et perspektiv av tidløshet.
Også på dette feltet opplever jeg å ha store fordeler som kristen. Forsonet med fortiden og fryktløs for framtiden har du frihet til å leve i nuet.
I nuet møtes evigheten og tiden, sier C. S. Lewis i The Screwtape Letters. Det er en interessant måte å se det på. Og som han også sier: All that is not eternal is eternally out of date.

Litt venting må du belage deg på. Bi på Herre, vær ved godt mot. Om det drøyer, det fram dog skal nå. Soon. Very soon!