Vi er på Tenerife i januar. Det er alltid godt vær. Som flotte norske sommerdager. Ruskevær og hålke er altså ingen unnskyldning for ikke å gå morgentur. Vi bor i El Tanque alto, 630moh, Øvre El Tanque. Nedre del av byen, El Tanque bajo, ligger 519moh. Det er med andre ord bratt her.
Fra altanen har vi utsikt rett ut over havet 600 meter under oss. Bak oss kneiser El Teide med sine 3715 meter. Spanias høyeste fjell.
Men tilbake til morgenturen.

Jeg har funnet meg en runde som jeg har brukt denne uken. Ned til Tanque bajo og opp igjen til alto.
Rett ned og så rett opp igjen. Det er ikke så mange kilometer, men hjertet og lungene får kjørt seg på vegen opp. På vegen nedover er det knærne som får unngjelde, det er nummeret før jeg må sikksakke.
Hvis jeg starter vestover får jeg først en gyselig bratt nedoverbakke og så litt bortover og så litt svingete oppover og hjem. Hvis jeg starter østover, får jeg først litt svingete nedover, litt bortover og så står jeg ansikt til ansikt med monsterbakken opp igjen.

Første dagen måtte jeg hvile fem ganger på veg opp. I dag var jeg nede i tre, og var ikke fullt så blå i trynet. Det er fremgang å spore. I morgen satser jeg på to hvilepauser. Mitt første mål er å ta den i ett jafs, uten å måtte puste i bakken.
Treningsopplegget er viktig. Jeg kan gå på med dødsforakt og stoppe for hver 300m og pese, eller gå i lusefart og holde ut litt lenger. Forholdet mellom intensitet og mengde burde jeg kunne regne ut som gammel styrkeløfter. De samme prinsippene gjelder vel for kondisjonstrening også, vel? Eller? Jeg skal i alle fall knekke den monsterbakken før jeg leter fram en ny treningsløype. Opp hele bakken på én pust og i et noenlunde akseptabelt gangtempo er målet. Jogging kan jeg glemme.

Det er ikke mange folk jeg møter på min veg. Bruset av havet langt der nede, fuglesang i appelsintrærne, rasling av firfirsler i krattet langs vegen og et og annet fyrrig hanegal er det eneste jeg hører. Foruten de øredøvende gneldrebikkjene som holder vakt i noen av husene jeg passerer. De tar sin rolle som vaktbikkje kjempealvorlig og gir full hals fra de får ferten av meg til jeg er kommet godt forbi. I et av husene har de to småhunder, en valp som piper med etter fattig evne og en som er kommet i stemmeskiftet men mangler all selvtillit. Jeg trekker på smilebåndet hver gang.
Tre hus nedenfor, derimot, har de en voksen rotweiler som har gått vekterkurs og videreutviklet sitt naturtalent. Stemmeleiet basso profundi, veloverveid frasering, ikke et overflødig bjeff, bare nok til at jeg gir litt ekstra gass og ikke tar pustepausen akkurat utenfor hans gjerde.
Jeg tok med meg yogamatten min så jeg kan tøye når jeg er kommet i hus igjen.
Hvis jeg ikke kommer i bedre form etter dette oppholdet er det i alle fall ikke min skyld!