Jeg ble islandsk statsborger i fjor.
Etter at jeg meldte utflytting fra Norge i 1979 fikk jeg omsider somlet meg til det. Så nå har jeg to pass, et rødt og et blått, og kan alternere som det passer meg. Ganske kult, egentlig!

I over 40 år har jeg vært utlending. Innvandrer, som det heter. Det var et ord som knapt var funnet opp den gangen, og ingen integreringstiltak var på plass. Jeg måtte integrere meg selv uten så mye som en oppfordring til å ta språkkurs. Jeg gikk på med krum hals, pugget kasus, rørte skyr og leste skaldekvad til øyet ble stort og vått. Det gikk så det suste, og i mange år trodde jeg at det kom til å ende med full assimilasjon, men etter 10 år innså jeg at det var uoppnåelig. Jeg hadde nådd grensen for hva jeg kunne strekke meg til. Hingað og ekki lengra. Jeg erkjente at jeg var, alltid hadde vært og alltid kom til å bli nordmann. Islendingene var og ville alltid forbli en gåte for meg.

Etter det, altså de siste 40+ årene av mitt liv har jeg gått rundt som en godt integrert innvandrer og klart meg bra. Ingen, særlig ikke blant mine nærmeste, vet hva det vil si.
Jeg snakker språket flytende og navigerer samfunnet så sømløst at ingen tenker over at jeg er utlending. Mange er ikke klar over det engang, så god er jeg! Men – jeg er, har alltid vært og vil alltid bli innvandrer. Den opplevelsen deler jeg med andre innvandrere, som jeg har stor sympati med.
En av utfordringene jeg ble stilt ovenfor var å skulle oppdra islendinger.

Mine fire barn er islendinger med en utenlandsk mor som bare kunne Bæ, bæ, lille lam og Ro, ro til fiskeskjær. Sigga litla, systir mín ante jeg ikke hvem var, Bí bí og blaka var gresk for meg, og jeg kom ingen veg da jeg prøvde å slå opp bra-bra i ordboken.
Når Dagny og Ásdís på fire år lekte mömmó og brukte replikker som “minns kom til þinns og þinn sagði vid minn ….…” grep jeg inn og rettet på grammatikken. De så forbløffet på meg.
Jeg tok grep og lærte Fjárlögin utenat, og med god hjelp fra andre foreldre og ansatte på barnehager og skole fikk jeg taket på det. Det ble folk av dem til slutt.
Nå er de voksne alle fire og to av dem har fått egne barn. Jeg er blitt bestemor og har mistet min autoritet, så av og til når vi treffes i festlig familielag, får jeg gjennomgå. Når de er kommet i “husker-du-dengang-modus”, kommer det: Husker du at mamma gjorde sånn-og-sånn? Latterbrøl! Eller den gangen hun…….? Krampelatter . Så mimrer de om alt de gikk glipp av som hadde en utenlandsk mor.
Risgrøt med syrnet blodpølse på f. eks. Sikringskost i normale islandske hjem, men ikke hos oss. Vi hadde risgrøt riktignok, men det var med smørøye på! Islandske venner som skulle spise med oss snudde seg vekk i vemmelse!
Leggetid. Selve begrepet er ukjent for islandske barn. Særlig om sommeren, da er det jo alltid lyst.
Leggetid? Is that even a thing??
Sommergaver? En mamma som alltid glemte å gi sommergaver!

Kakósúpa! Aldri fikk vi kakaosuppe. (Hvis noen lurer på hva det er, så er det akkurat hva navnet tilsier: kakao spist med skje)
Radioen hos oss stod aldri stilt på Óskalög sjúklinga og derav ble de aldri kjent med tidens islandske
slagere. I ettertid kan de ikke synge med på festen når det lir utpå kvelden og alle stemmer i den islandske ekvivalenten til Mykkje lys og mykkje varme.

Jeg velger å le med og oppfatte kommentarene som godlyndt erting. De helt store traumene har de nok unngått, men så kom Nils med et poeng som gikk rett hjem: Jeg fikk aldri lopapeysu! Du strikket aldri lopapeysur til oss.
Han har rett.
Mariusgensre? Ja
Lillehammergensre? Ja
Setesdalskofter? Ja
Fanakofter? Ja
Utallige fargerike gensre og jakker med hester, blomster, flamingoer, geiter, flagg og Torbjørn Egner figurer? Ja
Lopapeysur? Nei! Der har jeg forsømt meg i alle år.
Nå blir det lopapeysa i julepakken. Jeg har gjort rett og skjell for meg. Bare se: