Om Gud vil, sa de gamle.
Ef Guð lofar, sier de som snakker islandsk.
Inshallah sier muslimene.
God willing.

Mange bruker nok uttrykket som en frase, på samme måte som ordtaket Mennesket spår, men Gud rår. Viser at man tar høyde for virkelighetens uforutsigbarhet.
Men i denne uttrykksmåten ligger en dyp innsikt for den troende, som har skjønt at ordene ikke bare handler om at mennesket har begrenset kontroll. Det handler om at Gud har full kontroll.
For den kristne er målet å ta dette innnover seg, la Guds vilje komme til uttrykk i det man sier og gjør. Prøve å unngå å gå i veien, la det vinne fram som Gud vil.
Om Gud vil.
Det er et livssyn, et verdensbilde – det kristne.

Jeg ble veldig minnet om dette i høst da jeg var i Norge og brukte flere anledninger til å gå i Kleppe bedehus etter gammelt. Det var først og fremst for å ledsage min mor som har funnet veien dit på sine gamle dager, men bedehuset er ikke noe ukjent sted for meg som vokste opp på 60-tallet. Det var bygdens samlingssted for unge og gamle. Jeg, som veldig mange andre, gikk der på søndagsskole og barneforening, juletrefester og basarer, der vi satt med hjertet i halsen og ventet på at de to siste og flotteste gevinstene skulle trekkes ut: fruktkurven og dukken. Stas!
Nå var det lenge siden jeg hadde vært der. Kirken ble min menighet, og bedehuset mer fremmed. Terminologien er lokal og uvant, og kan virke underlig på utenforstående som meg.
Jeg reagerte på overforbruket av frasen: “å få lov til”. Ikke av teologiske grunner, men av språklige.
I min verden er det dårlig språk å ty til klisjéer hver gang man åpner munnen. Klisjéer eller mannerismer. Fyllmasse, som f.eks “ikke sant?” eller “på en måte” i annethvert ord. Det er nok lingvisten i meg som har sine hang-ups.

På bedehuset sier man “få lov til”: Vi har fått lov til å samles her i dag. Nå skal vi få lov til å synge denne sangen. Jeg har fått lov til å holde denne talen. Vi skal få lov til å be. Vi skal få lov til å gi til dette prosjektet.

Jeg blir litt matt må jeg tilstå, selv om jeg er enig i tanken. Den er riktig!
Det er bare av nåde at vi i det hele tatt er her – at vi får lov til å være her! Det er ingenting selvfølgelig ved det. Det er gudegitt.
Dette er den korrekte virkelighetsforståelsen. I den forstand er bedehusfolket mer realitetsorientert enn de fleste andre. Selv om det språklige uttrykket kunne vært bedre og mer variert ….