Det er mye snakk for tiden om hva man „identifiserer seg som“.
I min ungdom snakket man om „å finne seg sjæl“. Det er kanskje litt det samme?
Finn Kalvik hadde en fin vise om det, husker jeg.
Det er nødvendig å finne ut hvem man er, hvem man vil være, hvilket potensiale man har. Det bør ikke være noe man får seg fortalt av andre.

Jeg er blitt 66 år og er fortsatt ikke helt sikker på hva jeg skal bli når jeg blir stor. Jeg har en del avsluttede kapitler bak meg, og står foran en ny virkelighet med ny tid og nye muligheter. Jeg må finne meg sjøl på nytt. Livet er ikke over før den feite damen synger, som britene sier, og jeg har ikke sunget siste verset ennå.

Jeg jobber med å finne meg sjøl, og jeg har i alle fall klart å finne ut hva jeg identifiserer meg som: Jeg identifiserer meg som kristen.
Like overbevist som da jeg sang på søndagsskolen:
Ja, nå vet jeg hva jeg vil.
Jeg vil følge Jesus!
La meg si det én gang til: Jeg vil følge Jesus.
Ikke noe å lure på, for jeg har bestemt meg nå!

Å identifisere seg som kristen har hatt ulik praktisk betydning i ulike land til ulike tider. Mange steder i verden i dag er det seriøst farlig. Potensielt livsfarlig.
I Norge i dag er det ikke det.
Norge er et kristent land pr. definisjon. Etter grunnloven § 2 er den kristne arven verdigrunnlaget vårt. Kongen har ikke religionsfrihet. Han skal værsågod identifisere seg som kristen og i kongeeden ber han Gud om hjelp og velsignelse. De kristnes Gud.

Å være kristen i Norge er derfor respektert og ansett og nærmest en del av det å være norsk. Jeg har forstått at innflyttere som er kristne får større aksept i utgangspunktet enn de som ikke er det. Nordmenn ser ut til å være skeptiske, kanskje litt redde, for mennesker med annen religion. Vi vet ikke helt hva slags verdigrunnlag de har.

Fortsatt er det vanlig at man døper barna sine og de unge konfirmerer seg i den kristne kirke.

De liberale ikke-kristne har slitt med dette i årevis. De mener å ha gjennomskuet den kristne konspirasjonen og frykter det uføret vi kan komme ut i hvis vi fortsetter å tro og bygge på sånt vås.
Jo mindre barn lærer om kristendom og jo mindre vi blir minnet om at det finnes kristne rundt oss, jo mer fritt og demokratisk og selvstendig blir samfunnet vårt, kan det se ut som om de tror.

Nok om det. Vi lever i et land der det er lov å identifisere seg som kristen.

Det er en stor avgjørelse å komme ut av skapet likevel.
Å gå rundt og snakke om Jesus er ikke stuerent i alle miljøer, og i et land der det er selvfølgelig å snakke om været og diskutere politikk så fillene fyker, blir tro og religion ansett som noe intenst privat og intimt som det ikke passer seg å snakke om på pøbben.

Nok om det også.

Som kristen har jeg den samme ambisjonen som Paulus hadde for kolosserne i kapittel 1 vers 9: å bli fylt av kunnskap om Guds vilje og få all den visdom og innsikt som Ånden gir.
Intet mindre!

Og best som jeg sitter her og ber om innsikt og visdom slår det meg: Hvordan oppnår man innsikt og visdom? Det kommer ikke ramlende ned over hodet på meg. Nei, visdom og innsikt får man gjennom erfaring, og ikke nødvendigvis festlig og oppløftende erfaring. Mange kloke og innsiktsfulle mennesker jeg kjenner har blitt det gjennom lidelse, sorg, tap og sykdom.
De er blitt kloke – av skade.

Jeg får kalde føtter.
Går det an å bli klok og vis og samtidig danse på roser? Roser uten torner?
Hva er det jeg holder på med egentlig?
Sitter jeg her og ber om trøbbel?  
Jeg har ikke lyst på trøbbel!
Jeg pleier å be om det jeg har lyst på, gjør ikke du også det?

Det er med hjertet i halsen jeg avslutter med: Skje din vilje …