Som nevnt har jeg oppdaget at det har noe for seg å bekjenne sine synder.
Det er egentlig det beste utgangspunktet for personlig utvikling.
For å gå tilbake til AA og 12-trinnsprogrammet så lyder det første budet deres omtrent sånn: Jeg innrømmer at jeg er maktesløs og ikke mestrer mitt liv.
Der starter de.
Det er utgangspunktet for kristen vekst også: Hjelp meg. Jeg vil leve et liv i lyset, med mening, uten frykt, det livet jeg er skapt til.

Poenget med denne „synds“-bekjennelsen er at det ikke er den som er hovedsaken.
Den er bare 1. trinn.
Den er de skitne skoene som vi tar av oss og setter i gangen før vi går inn i lyset og varmen til de andre.
At „Gud er trofast og rettferdig og tilgir oss all synd“  betyr i praksis at du får nye og rene sko, et helt nytt festantrekk faktisk, så ingen må stå utenfor fordi de ikke „har noe å gå med“.  

Jo mer tid du bruker inne i lyset, jo mer klar over og pinlig berørt blir du av de skitne skoene i gangen.
Jo bedre ser du at de ikke passer inn.
Jo mer oppsatt blir du på å prøve å holde deg på den smale og minst sølete stien.
Sånn virker det.

Å bli tilgitt og benådet minner meg om når en PC blir Reset-to-default. Alt datasøppelet som har hopet seg opp og hindrer funksjonalitet blir slettet. En ganske drastisk handling, som du ikke griper til før du må, men som kan være nødvendig. Du blir tilbakestilt til den status som du ble designet til.
Det underlige er at full kapitulasjon og opplevelsen av å bli tilgitt og benådet gjør deg ikke til en enda mer stakkarslig svekling, det gir deg styrke og pågangsmot.
Regelmessig Reset-to-default er et glimrende utgangspunkt for videre modning, for å vokse i kunnskap og få all den visdom og innsikt som Ånden gir (Kol.1,9).
Anbefales.

Denne modningsprosessen har svært gjennomgripende konsekvenser. Den som er ute etter “all den visdom og innsikt som Ånden gir” må være forberedt på det meste!