Jeg var med i et gospelkor i min ungdom. Og i ungdomsklubben i menigheten. Der var det et godt og kreativt miljø. Jeg trivdes, lærte mye og fikk mange gode venner. Noen av dem for livet.

Ungdomstiden er intens, man lever heftig, inntrykk og følelser er sterke. Det er formative år. Det miljøet man ferdes i, den tilbakemelding man får, det man blir konfrontert med og utfordret på er viktig. Jeg er glad for det miljøet jeg vanket i. Jeg fikk i stor grad bekreftet at jeg var god som jeg var. Jeg fikk ansvar og oppgaver som jeg rådde med. Det fordøm­mende, usunne, syndetunge bildet som enkelte gir av kristne forsamlinger og oppdragelse kan jeg ikke si at jeg opplevde.
Kanskje var det Ekeland sin fortjeneste. Han var menighetssekretær og var instrumentell i oppstarten av ungdomsklubben. Jeg tror nok han måtte ta noen kamper innad i soknerådet. Det var ikke alle kirkegjengerne som var like begeistret for at det lød gitarspill, visesang på engelsk og fengende rytmer fra meninghetssalen. At man spilte kurong i Guds hus var litt på grensen. Men mange unge kom og fant seg til rette. Deriblant jeg. Vi møttes i kirken og på leirer og privat. Hjemme-tildels-alenefester med mye sang og gitarspill, latter og dans, flørting og fortrolige samtaler.
Alkohol var uglesett, så de fleste tilnærmelser og oppsjekkinger foregikk i edru tilstand og det tror jeg var en fordel. Det gikk i brus og potetgull så vidt jeg husker.
Hvis det skulle være mat ble det gjerne Toro-gryterett eller hjemmelaget pizza. Dette var i pizzanes tidlige barndom i Norge. Pre-Grandiosa. Du fikk ikke mer pizza enn du kunne lage selv. Ingen pizza på døren og knapt nok i frysedisken.

Hjemme hos Anne Alette i Solhola fikk vi en gang servert nybakte boller. Ordentlige varme hveteboller. Det var gode greier! De skulle deles i to og smøres på.
Jeg var smørevillig og meldte meg til jobben. Jeg gjorde som jeg var vant til hjemmefra. Delte bollene i to og smurte på. Bollefatet ble satt fram og det gikk et halvt minutt før Ole ropte: Hvem har smurt på disse bollene??

Ehh… jeg.

Det er jo ikke smør på dem! Det får være måte på å spare på smøret!

Jeg ble forskrekket. Jeg visste ikke at det var flere enn én måte å smøre boller på. Jeg hadde gjort som jeg var vant til hjemmefra, jeg hadde smurt et syltynt, gjennomsiktig lag – det ville være riktigere å si at jeg hadde skrapt smør på bollene. Hovedpoenget med smøret, som jeg så det, var å få pålegget til å henge fast.

Hva mener du? spurte jeg.
Ole tok kniven og smøret og viste meg hva han mente. Et fyldig lag med smør, på tykkelse med en osteskive.

Sånn!
Minst!

Jeg syntes det var ekkelt med så mye smør og har alltid fortsatt med det tynne laget.
Jeg var blitt oppdradd til å bruke sparekniven.