Jeg trodde ikke jeg skulle få oppleve å høre meg selv si det, men nå er vi der ..

Da jeg var ung, lærte vi å skrive skjønnskrift på skolen med penneskaft, pennesplitt, trekkpapir og blekkhus.
Dette var før fyllepennens dage. For ikke å snakke om kulepennens.
Blekkflekkete fingre og kladdete bokstaver var resultatet.

Jeg vet ikke hva vi lærte. Noen ble sikkert skremt vekk fra skriving for godt. Andre tok utfordringen og lærte mestring. Det er nemlig nødvendig med utfordringer for å lære mestring. Passelig krevende og realistiske utfordringer er gode greier.

Pennesplitten skremte ikke meg, selv ikke når den delte seg og blekket skvatt. Trekkpapir var en hverdagslig sak i min ungdom. Hvis du holdt det mot speilet kunne du lese hva du hadde skrevet. Trekkpapiret var et viktig spor i den tidens kriminalromaner.

Da jeg var ung, hadde vi også ordentlig håndarbeid på skolen. Jeg sydde meg battlejakke med miniskjørt til. Jakken hadde innsnitt og isatte ermer med mansjetter med knapphull, krage, lommer, knappestolpe og linning. Skjørtet hadde linning, lommer og glidelås. Det var hvitt. Jakken var blå. Jeg tok meg ut i det.

Dette var på midten av forrige århundre.
Jeg hørte på Kjell Lund og Jens Bolling på EP plate …
Get the picture?