Ut på tur – aldri sur var det som gjaldt på barneskolen. Vi skulle ut i friminuttene uansett vær og vind, det var ingen bønn.
Å få være inne i friminuttet var et sjeldent og misunnelsesverdig privilegium som var forbeholdt de heldiggrisene som var småforkjølte og hadde melding med hjemmefra.
Men det var litt rart å være inne i friminuttene også. Veldig rart og stille når alle var gått ut. Klasserommet så helt annerledes ut. Det var egentlig bra når det ringte og flokken kom brasende inn igjen.

Hvis vi måtte ut og været var dårlig kunne vi alltids søke ly i uværsskuret.
Det var overbygd med murgulv og lange flate vegger som egnet seg ypperlig til å spille ball mot. Vi kunne jo selvsagt være der selv om været var bra, og det var ofte kiving om plassen. Alle leker som krevde veggplass og hardt, jevnt underlag var det best å leke der. 

Jeg går ut fra at det kunne gå hardt for seg på  skoleplassen da som nå. Mobbing var riktignok ikke oppfunnet enda. Den gangen het det “terging”.
Jeg var litt utsatt for terging siden jeg var datter av læreren, men jeg kan ikke huske at det bet noe særlig på meg. Jeg hadde ikke talent for å ta sånt til meg. 
Det jeg kan huske er at guttene terget meg for en hatt jeg hadde i 10-årsalderen. Den hadde fasong som en hjelm med brem, øreklaffer og stropp under haken. Den var rød, og jeg var ikke særlig glad i den. “Brannmann” ropte de etter meg og lo.
Det må jo ha gjort inntrykk siden jeg fortsatt husker det men jeg tror ikke det var så ille. Eli, min bestevenn, hadde en maken hatt, merkelig nok. Den var lyseblå, så den gav ikke anledning til “brannmann”-kalling, men litt felles trøst var det nok i det. 

Skoleklokken hang oppe i kroken av uværsskuret, og når den ringte ga det en vanvittig gjenlyd inni der. Da var det på tide å stille opp.
Så
Da klokken klang, så fort vi sprang, og ingen stod igjen og hang,
men glad og lett og rank og nett vi stod på plass med ett.
Vi stod som perler på en snor, og ingen av oss sa et ord, og ingen lo,
men stille stod vi sammen to og to.
– ish …..