Jeg fikk denne boken opp i hendene ubedt. Ikke en bok jeg ville plukket opp på eget initiativ.
Tom Doyle: Drømmer og syner
Category Archives: Books
Carol Burnett: This Time Together
Jeg forvillet meg bort i denne boken av en eller annen grunn. Jeg er ikke spesielt opptatt av amerikanske TV-ikoner, men de har en tendens til å dukke opp overalt, og de har jo ofte interessante ting å komme med. Det er ikke for ingenting kjendisspaltene selger!
Dette er en slags minnebok, hvert kapittel er som en en anekdote, kort og konsis, av og til med et poeng eller en punchline. Utvilsomt et fomat Burnett er komfortabel med.
James S. A. Corey: The Expanse
I fjor kom den niende og siste boken i serien The Expanse ut. Jeg satt bokstavelig talt å ventet på at den skulle komme. Det er lenge siden jeg har vært så utålmodig.
Da hadde jeg lest alle de andre åtte bøkene flere ganger og sett det som var kommet ut av TV-serien. Jeg har fortsatt til gode å lese novellene.
Denne prisbelønte sci-fi serien har episke proporsjoner, fascinerende karakterer og interessante tema. Spennende handling fanger interessen og holder dampen oppe stort sett gjennom hele serien.
Jeg inntok den som lydbok, glimrende lest av Jefferson Mays, men ettersom min hukommelse er veldig visuell ble det litt vanskelig å holde styr på det store persongalleriet når jeg ikke kunne lese navnene.
Det tok sin tid, men den var ikke bortkastet.
Leviathan Wakes.
Caliban´s War
Abaddon´s Gate
Cibola Burn
Nemesis Games
Babylon´s Ashes
Persepolis Rising
Tiamath´s Wrath
Leviathan Falls
Allt uns festing brestur
Så stilig. Noe så stilig!
Davíð Þór Jónsson, sokneprest i Laugarneskirkju, har gitt ut dikt, tekstene til tretten av de klassiske messeleddene i drottkvætt versemål.
Introitus – kyrie – gloria – halleluja – credo – pax – praefatio – sanktus – oratio eucharistica – oratio dominica – agnus dei – benedictio – exitus.
Drottkvad er det dyreste og mest forseggjorte versemålet som skaldene brukte når de ville sette alle kluter til. Et herlig versemål som sømmer seg foran kongens/drottens trone.
Davíð har virkelig taket på skaldemålet og får det til å flyte skikkelig. Mettet og tungt av innhold, stavrim, innrim og rytme. Han begrenser bruken av heiti og kjenninger, takk og pris, så tekstene er lettere tilgjengelige enn hos Egil Skallagrímsson. Men høytiden, tyngden og den magiske, nærmest hypnotiserende, rytmen komme fram. Bra jobbet!
Islandsk krim
Nordisk krim i bok og på film har gått seiersgang over verden de siste årene har jeg forstått.
Også islandsk krim i bok og på film.
I år fikk jeg tre islandske krimbøker til jul, helt ferske, og nå har jeg lest dem alle tre. Jeg er ikke kjempeimponert – er jeg kanskje for kresen?
Arnaldur Indriðason: Þagnarmúr
Yrsa Sigurðardóttir: Bráðin
Ragnar Jónasson: Vetrarmein
Arnaldur er den beste. Han skriver lett og ledig, en jordnær fortellerstil med troverdige karakterer og et ikke altfor usannsynlig plot. Han springer fram og tilbake i tid uten at det virker påtatt og oppkonstruert.
Konráð, den pensjonerte politimannen, er hovedpersonen for fjerde gang på rad. Nok en gang kommer han fram til sannheten og nok en gang har saken røtter langt bakover i tid. Og nok en gang viser det seg at saken har relevanse til mordet på Konráðs far – vi kommer litt nærmere sannheten i den gåten. En elegant fortelling. Terningkast? 5
Yrsa er desidert den verste. Bortkastet tid, spør du meg. Et vanvittig handlingsforløp med en usannsynlig forklaring. Vi sitter andpustne igjen med tilsammen sju lik! Og en morder som går løs uten at noen har et snev av mistanke om at noe straffbart har funnet sted. Please!
Lange og uinteressante skildringer, lange avsnitt med indre dialog ad nauseam, barnslige effekter med mumling i natten, barnegråt på loftet, hunder og katter som freser mot usynlige spøkelser, skumle skygger utenfor vinduene …. Spar meg!
Terningkast? 2. Toppen!
Ragnar Jónasson er det nye stjerneskuddet, har jeg forstått. Eller nytt og nytt – han har holdt på noen år, det er bare jeg som henger etter. Ragnar har oversatt 14 av Agatha Christies bøker til islandsk. Respekt!
Dette var en lettlest bok, helt grei underholdning. Historien er ok, personene ok, språk og fortellerstil ok. Siglufjörður er scenen og han prøver å gjøre litt ut av det, der er det forbedringspotensiale. Hovedpersonen er Ari Þór Arason, nytilsatt politisjef med røtter i byen. Han er en interessant person som Ragnar tydeligvis har planer om å videreutvikle. Sånn kan det i alle fall virke siden han har stappet inn en helt urelevant og forstyrrende bihistorie om skilsmisse og bortflyttet ekskone med sønn. Litt klønete.
Men alt i alt ok reiselektyre. Med forbedringspotensiale. Ari kan gjøres interessant, og i naturskildringene av Siglufjörð har han mye å gå på.
Terningkast? En god 3-er
Ikke min greie
Jeg, som så mange andre, har lest boken The life-changing Magic of not Giving a F**k av Sarah Knight. I reklamen står det bl.a. “The bestselling book everyone is talking about, revealing the surprising art of caring less and getting more.“
Caring less – getting more.
Michelle Obama: Becoming
Dette var en bok jeg ikke hadde på min ønskeliste. I bakhodet hadde jeg en mistanke om at dette var en slags chick-lit etter definisjonen: “heroine-centered narratives that focus on the trials and tribulations of their individual protagonists”. Av en eller annen grunn. Og både genren og begrepet irriterer meg.
Så kom jeg tilfeldigvis til å bli sittende og se den nye dokumentarfilmen om Michelle. Den heter også Becoming, bygger på boken og følger henne rundt i USA på bokselgerturné. Det var en inspirerende film om en interessant kvinne, og derfor måtte jeg gi meg i kast med boken.
Nå er den lest.
Mye interessant og mye inspirerende.
Michelle Obama er født i 1964 og altså 56 år gammel, sånn noenlunde midt i livet som det heter. Nå er hun avgått førstedame med ekstremt høy been-there-done-that score. Hva skal hun nå ta seg til? Hvile på sine lauvbær? Hun har vel nådd alle sine mål, lenger er det vel ikke mulig å komme? Heretter går det vel nedoverbakke?
Det er ikke hennes perspektiv, tvert imot er vi alle i stadig endring, hele tiden i ferd med å BLI / BECOME noe nytt, noe mer, noe annerledes.
Hun brukte stadig ordet “story” i møte med mennesker.
Alle har sin historie. Alle historier er unike. Alle historier er interessante.
Og selv om mange premisser er lagt på forhånd, har vi mulighet til å skrive mye av historien vår selv.
Og historien er ikke over før den er over.
Ann Cleeves: Vera Stanhope
Alltid på jakt etter nye krimforfattere fulgte jeg rådet fra Kristín og anskaffet meg min første Vera Stanhope bok. Jeg kjøpte den som lydbok, et godt trekk, for oppleseren, Janine Birkett, er fantastisk og bruker stemmen og dialekter til å differensiere og beskrive personene.
Jeg falt så pladask for bøkene at før jeg visste ordet av det hadde jeg kjøpt hele serien. Bøkene handler om Vera, hun er hovedpersonen i dem alle sammen. En middelaldrende detektiv ved politiet i Northumberland, nordøst i England. Der vokste hun opp sammen med sin far, en småkriminell og alkoholisert jernbanearbeider som etterhvert mistet grepet og forsømte sine plikter som far for en ung jente. Vera er preget av barndommen, bor fortsatt i det skaberakle huset hun arvet etter faren, kler seg i gummistøvler og strikkejakker, er stor og ferm, jordnær og usminket i enhver forstand.
Vera er glad i og nysgjerrig på mennesker og ser på dem med stor overbærenhet, så lenge de holder seg på den smale sti.
Hun er flink til å få folk i tale og hører hva de egentlig sier, uten at hun nødvendigvis sluker alt rått. Rundt seg har hun et team av etterforskere som alle er en smule redde for henne og oppsatt på å gjøre henne til lags. Historiene finner sted i dagens utkants-England. Miljø og personer er troverdige og interessante.
I alle bøkene får vi presentert et persongalleri på 8-10 personer som alle har noe med saken å gjøre.
I alle sakene finner vi røtter tilbake til fortiden.
I alle bøkene blir personenes liv og skjebner snart mer interessante enn selve forbrytelsen og avsløringen til slutt av who-did-it får preg av et antiklimaks. Nesten. Det er vel så interessant å se hvem som IKKE gjorde det, og hvordan det går med dem.
Litt Sjöwall og Wahlöö, selv om den sosiale brodden ikke er fullt så skarp. Britisk krim på sitt beste.
The Crowtrap – miljøutredning med uforutsette konsekvenser
Telling Tales – justismord av en ung kvinne
Hidden Depths – seriemord med blomsterarrangement
Silent Voices – barnevernansatt funnet død i sauna
The Glass Room – workshop for forfattere går i vasken
Harbour street – knivstikking på toget
The Moth Catcher – “housesitter” dør uforklarlig
The Seagull – cold case med korrupt politibetjent involvert
The darkest Evening – værfast i herskapshus
Mailer,Norman: The Executioner´s Song
Jeg har nettopp lest en veldig sterk bok. Den er skrevet av Norman Mailer og heter The Executioner´s Song, kom ut i 1979 og ble tildelt Pulitzerprisen.
Den handler om Gary Gilmore-saken og er en halvdokumentarisk roman.
Sterke greier.
Gary Gilmore ble dømt til døden for to mord og skutt i 1977. Jeg husker saken, den vakte verdensomspennede interesse av to grunner; det var den første henrettelsen i USA på mange år, og Gilmore tok avstand fra de kreftene som jobbet for benåding. Han ville få det overstått.
Historien er minst like sterkt fortalt i en TV-produksjon fra 1982 der Tommy Lee Jones spiller Gilmore. Han fikk Emmyprisen for tolkningen og gjorde et så uutslettelig inntrykk på meg at det satt i i årevis etterpå. Tommy Lee Jones har vært min favorittskuespiller i Hollywood siden dess.
Boken er i samme sjanger som Truman Capotes bok og beveger seg i det farlige grenselandet der nådeløse mordere kan bli myteomspunnet og forherliget. Morderen blir mer interessant enn offeret.
I boken fortelles det bl.a. om mor til Gilmore som på denne tiden i historien er invalid og ensom og bor i en campingvogn. Hun er selvsagt ødelagt og knust av sønnens skjebne. De eneste vennene hun har er minnene.
Minner er en fantastisk ting. Gode minner.
Tenk at vi er skapt med evnen til å ta vare på gode opplevelser og kalle dem fram igjen og glede oss over når vi vil! Baksiden av medaljen er at vonde minner følger med på lasset og kan plage og ødelegge hele liv.
Av én eller annen grunn sitter mor Gilmore igjen i mine tanker etter at jeg har lest historien igjen. Hun er også interessant.
Jules Verne: Tsarens kurér
Jeg elsker å lese og jeg begynte tidlig.
Jeg husker ennå den første boken jeg leste selv. Den var liten og avlang og het Trollet og nøkkelhullet. Den handlet om et fantete troll og var veldig spennende.
Dermed var jeg i gang og jeg tror jeg kan si med hånden på hjertet at det ikke har gått en dag siden uten at jeg har hatt en bok i hånden, eller i det minste FOR hånden.
Det er en så selvfølgelig del av hverdagen at jeg ikke kan forestille meg hvordan det er å leve uten bøker.
Det kunne vært artig å vite omtrent hvor mange bøker jeg har lest i løpet av de siste seksti årene. Noen har jeg til og med lest omigjen og omigjen. Noen hadde jeg lyst til å lese i utgangspunktet, noen var jeg nødt til å lese av ulike årsaker, noen fikk jeg anbefalt eller i gave og noen snublet jeg over av en tilfeldighet.
Noen har etterlatt dype spor, hendelser, personer, setninger eller ord og vendinger sitter igjen i hukommelsen. Andre ikke så mye. Noen ganger har jeg opplevd å være kommet til side 220 i en bok før det går opp for meg at oi, denne har jeg visst lest før!
Bob Woodward: The last of the President´s men
Nixon gikk av i 1974.
Denne boken kom ut 2015. Ennå, mer enn førti år senere, er det plass til flere biter i puslespillet.
Alexander Butterfield spilte en nøkkelrolle i Watergatesaken. Hans vitnemål var det som satte kroken på døren for presidenten.
Hans historie er ikke blitt fortalt før, men nå har altså Bob Woodward jobbet seg fram til han. Den siste av presidentens menn.
Woodward skriver som vanlig glimrende og stoffet kjennes ikke uaktuelt. Det er interessant å få enda en ny synsvinkel på Nixon, detaljer som fyller ut i bildet.
Butterfield slutter seg til Haldemans beskrivelse av han; “weird”
John Grisham: The Guardians
Nok en thriller fra Grisham, med tydelig spark mot det amerikanske rettssystemet.
Det handler nok en gang om justismord. Innsatte som er uskyldig dømt for å være svarte, fattige eller bare på feil plass til feil tid.
Helten er Cullen Post, en advokat/pastor som driver en organisasjon The Guardian Ministries som jobber for å få frikjent uskyldig dømte. Vi følger med et par saker, bl.a. en gammel mordsak der de virkelige morderne har alt å tape på at saken blir tatt opp på nytt og gjør sitt beste for å forhindre det.
Boken er som vanlig velskrevet og lettlest og jeg sitter igjen med en enda dypere forundring over det amerikanske samfunnet der de mest nødvendige samfunnsoppgaver er avhengige av veldedige gaver.
Jeg er en privilegert skattebetaler og skjønner ganske enkelt ikke tankegangen
Ágúst Kristján Steinarsson: Riddarar hringavitleysunnar
Jeg havnet borti denne ved en tilfeldighet og lyttet til den som lydbok mens jeg gjorde husarbeid.
Dette var ikke underholdende tidtrøyte, men en dypt personlig fortelling som gjorde inntrykk.
Ágúst gir detaljert og hårreisende innblikk i selvopplevd sykdom, både fysisk og psykisk. Beskrivelsene av stoma-operasjonen, av schizofrenisk virkelighetsoppfatning og manikerens overmot fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.
Hatten av for forfatteren og alle andre som lever med og på tross av kroniske sykdommer.
Sigríður Hagalín Björnsdóttir: Eyland
Jeg er altfor lite flink til å lese islandsk litteratur.
Etter anbefaling fra Dagný tok jeg denne for meg som karantenelektyre.
Det var egentlig ikke noe heldig valg. Den handler nemlig om et postapokalyptisk Island.
Hva skjer med land og folk helt avskåret fra omverdenen, når alle lover og regler mister sin mening og alt handler om det neste måltidet.
Landet er ikke selvforsynt og kan ikke overleve. Penicillin er ikke å få. Vi er tilbake til den mørke middelalder.
Boken er godt skrevet og lett å lese.
Handlingsforløpet blir godt nok beskrevet til at man kan kjøpe det selv om det høres fantastisk og utrolig ut. Og samfunnsforfallet går litt for hurtig for seg, synes jeg.
Men så kan man jo bare se rundt seg på en verden i pandemisk krise.
Virkeligheten overgår fantasien.
Kanskje er det nettopp i pandemitider man skal lese apokalyptiske tekster.
Hvordan kan vi sikre matforsyning og nødvendig medisin?
Arnaldur Indriðason: Stúlkan hjá brúnni
Da fikk jeg lest en bok denne julen også. En islandsk bestselger. Av den islandske bestselgeren Arnaldur Indriðason. Han kommer med minst én bok hvert år, gjerne tidsnok til jul, og selger godt. Han blir regelmessig oversatt til mange språk og er en internasjonalt anerkjent krimforfatter.
Denne boken er i kjent stil og har flere tilknytningspunkter til tidligere bøker selv om den er et selvstendig verk. Hovedpersonen, Konráð, er en pensjonert politimann som vikles ufrivillig inn i noe som ser ut som et tragisk overdosedødsfall. Samtidig får vi uforklarte glimt tilbake til hendelser som foregikk da Konráð var guttunge. Etterhvert skjønner vi at alle de ulike hendelsene i nåtid og fortid henger sammen på et vis og etterhvert som detaljene faller på plass ser vi en sammenhengende tragedie der fedrenes synder går igjen i generasjoner. Mishandling og misbruk, fortielse og feighet, fattigdom og rusmisbruk er tema.
Boken er velskrevet og velkomponert. Spenningen bygger seg gradvis og troverdig opp. Den er som vanlig umiskjennelig islandsk med innslag av spiritisme og slektskunnskap. Lopapeysur, hafragrautur og súrt slátur.
John Grisham: The Confession
Enda en bra Grisham-bok.
Han er en mester i å holde oppe spenning, han skriver sånne bøker som det er vanskelig å legge fra seg. En kunst.
Ekstra godt gjort er det at spenningen ofte dreier seg om juridiske spissfindigheter og finesser. Han er rettssalens krimforfatter.
Også denne gangen. Boken handler om opptakten til og gjennomføringen av et justismord. En ung, svart mann skal henrettes med giftsprøyte om et par dager. Forberedelsene pågår for fullt.
Vi vet at han er uskyldig dømt og at den rette morderen har meldt seg, og så blir det et kappløp med tiden om hvorvidt de klarer å overbevise myndighetene om å utsette avrettelsen. Spoiler alert: det klarer de ikke.
Game over, trodde jeg, men på dette tidspunkt er boken bare halvferdig og det viser seg at justismordet ikke var hovedsaken i romanen likevel. Dette er nemlig ikke en egentlig kriminalroman. Boken er mer et kampskrift mot dødsstraff. Tonen blir etterhvert mer og mer polemisk og systemets feil og mangler blir trukket fram i lyset og får som fortjent. Handlingen fungerer bare som illustrasjon for et tydelig uttrykt poeng.
Jeg er selv mot dødsstraff. Jeg kan ikke forstå logikken.
Den eneste vitsen jeg har kunnet se med å kverke langtidsfanger straks er å spare det offentlige for utgiftene med å holde dem i live i årevis. Ikke at det er et poeng som jeg er villig til å forsvare!! Men selv det poenget avviser Grisham og påstår at utgiftene som det offentlige har med rettssaker og ankesaker osv i forbindelse med dødsdømte fanger langt overgår utgiftene med fengselsopphold. Så dét så.
Boken er velskrevet og leservennlig. Hvis du kjenner noen som er tilhenger av dødsstraff kan denne boken være en idé til julegave.
Ketil Bjørnstad: Sytti-tallet
Jeg har lest bok nummer to i den monumentale selvbiografiske serien Verden som var min. Den handler om Syttitallet som var mulighetenes og de åpne vegers tiår på så mange måter.
Dette er en bok om Valgets kval. Valgenes tiår.
Bjørnstad fortsetter der han slapp på Seksti-tallet, i lett, flanerende stil, med treffende og variert ordbruk. Masse avvæpnende humor og selvironi. Boken er i overkant lang. I overkant detaljert. Vi trenger ikke 800 sider og åtte eksempler for å underbygge hvert poeng. Komposisjonen er tredelt som før.
For det første får vi et innblikk i en ung manns ytre og indre liv. Forfatteren klarer på beundringsverdig måte å være tilstede i perioden, unngår å ta på seg etterpåklokskapsbrillene.
Det er en ærlig bok og vi ser en ung mann som er plaget av valgets kval og som second-gjetter seg selv hele vegen med en nevrotisk selvopptatthet som nærmer seg det Woody-Allenske. Har dette inngående selvstudiet noe med antroposofi å gjøre? Likevel må han ha hatt en veldimensjonert porsjon selvtillit for å gjennomføre sine prosjekter, han går på med dødsforakt.
På syttitallet vanket Bjørnstad i kulturnobilitetens kretser i hovedstaden og ramser opp personer og anledninger så det holder. Det virker på meg som litt påtatt name-dropping. Noen anekdoter er det dog interessant å få høre, om Paus, Lindfors, Bye og Saabye. Jeg hadde glemt for en avgjørende posisjon NRK hadde i kulturlivet den gangen, på godt og vondt. En form for statsdrevet sensur.
For det andre får vi et gjensyn med Watergate og andre historiske begivenheter i perioden.
Jeg kjenner meg igjen i det hele, selv om jeg ikke var gammel nok til å delta i folkeavstemmingen. Jeg var til stede da han presenterte Leve Patagonia på Nordens hus i Reykjavik og kjente godt Þórdís Þórleifsdóttir som han forteller om. Jeg studerte ved UiB med bl.a. Georg Johannesen som skulle forelese om Wergeland, men snakket mest om Georg Johannesen. Jeg satt i elevrådet på Ulrikke Pihls pikeskole i noen år og husker vel godt at vi ble infiltrert av AKP (m-l)s utsendinger. Det ene året satt vi og forfattet brev til skolen ledelse og forlangte bedre do-papir. Straks! (Toalettene var forsynte med en slags glanspapir som vi måtte gni lenge mellom hendene for at det skulle bli mykt nok til å absorbere en TÅRE!)
Det neste året sendte vi fra oss åpne brev til Norges og (om jeg ikke husker feil) USAs regjeringer og forlangte umiddelbar endring i utenrikspolitikken og krigshandlingene i Vietnam.
“LA ELVA LEVE!” But, of course.
Og det var viktig å uttrykke seg i riktig språkform for å vise solidaritet med proletariatet og urbefolkningen.
A-formene hadde sin glanstid. Ekstra krevende for bergensere – jeg husker ennå plakaten ved inngangen til Nygårdsparken: LA PARKA LEVE!
Ja, det var tider det.
Store saker, store valg, store spørsmål, stort engasjement, store sannheter og store ord.
For det tredje får vi en voksens manns tilbakeblikk anno 2016.
Om det som ble og det som ikke ble. Det som kunne ha blitt, eller kanskje aldri var liv laga.
Mange valg ble tatt på sytti-tallet, politiske og personlige. Konsekvensene lever vi med i dag.
En lesverdig, men litt for lang, bok.
Terningkast? Nei, les selv!
Bob Woodward: Fear
Jeg må innrømme at jeg har blitt grepet av Donald Trump.
Jeg har ingenting til overs for han, verken som person eller som president, men det scenariet som nå utspiller seg i amerikansk politikk, det spektakulære spetakkelet, er jeg blitt oppslukt av.
Hvordan kunne dette skje? Man må jo spørre seg.
Hvor ligger hunden begravet? I hvor stor grad kan populismen og isolasjonismen i USA forbindes med lignende trender i Europa?
Og så er det jo framtoningen selv, The Donald, som trosser enhver beskrivelse. Å følge med på utspillene fra Det Hvite Hus er mer spennende en både House of Cards og Game of Thrones. Tilsammen.
Jeg har lest tre bøker om fenomenet Trump i sommer,
Rick Wilson; Everything Trump Touches Dies.
Jóhn R O´Donnell: Trumped
Michael Wolff: Fire and Fury
For å få perspektiv leste jeg omigjen Bernstein, Woodward: All the Presidents Men og The Final Days
Inntrykket jeg sitter igjen med er “sobering” som det heter over der.
John O´Donnells bok kom ut i 1991, lenge før hovedpersonen ble presidentkandidat. O´Donnell var tidligere ansatt i Trumps casinobusiness og gir en detaljert beskrivelse av en vankunnig og kynisk eier som har null peiling på bransjen, liten oversikt over finansene og manglende lederegenskaper. Boken er skrevet av en “disgruntled employee” som Sarah Sanders sier og må taes med en klype salt, men får det likevel til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Forfatteren konkluderer med at Trump har en patologisk mangel på empati og selvinnsikt.
Michael Wolff: Fire and Fury kom ut i fjor med et brak, og ble selvfølgelig også møtt med store ord fra podiet til Sarah Sanders. Ifølge forfatteren selv bygger boken på intervjuer med en rekke personer på innsiden av Huset, og selv sier Wolff at han nærmest var en flue på veggen der inne i månedsvis. Boken gir kronisk hakeslepp. For å sitere Sean Spicer: You cannot make this shit up!
Rick Wilsons bok er underholdende og tankevekkende og svært eksplisitt. Han er republikaner og har jobbet som politisk strategiker og mediakonsulent for partiet i årevis. Han kjenner bransjen fra innsiden og vet hva som skjer bak kulissene. Han kjenner alle aktørenes gode og mindre gode sider og legger ikke fingrene imellom i sin vurdering, enten det gjelder republikanere eller demokrater. Eller Trump. Alle får så ørene flagrer. Og det er mye tankevekkende i det han sier. Mediamannen har dessuten ordet i sin makt og kunne hatt en karriere som stand-up komiker.
Og så kom endelig den etterlengtede nye boken til Bob Woodward: Fear.
Og bekrefter alle bange anelser og vel så det. Bare coveret. Han ser jo ut som ondemannen sjøl.
Ward, Jesmyn: Sing, Undburied, Sing
Jesmyn Ward mottok 2017 MacArthur “Genius Grant” og er altså offisielt genierklært. Boken “Sing, Unburied, Sing” vant USA National Book Award 2017 og jeg tenkte jeg skulle kjøpe den og lese. En ung, svart kvinne skriver en best-seller.
Historien foregår på landsbygda i Mississippi post-Kathrina. Hovedpersonen er Jojo, en 12 årig svart gutt som vokser opp i fattigdom og håpløshet hos sine besteforeldre. Mormor er dødssyk av kreft og står ikke opp av sengen i løpet av boken. Morfar er tidligere straffange som dyrker jorden og holder griser og geiter for å brøfø familien. Mor er uberegnelig og meth-avhengig. Far sitter inne. Og så er det en treårig søster. Kayla.
Første kapittel er minneverdig og setter tonen. Jojo, bare barnet, får et sterkt møte med voksenverden når han må bli med morfar ut i natten for å slakte og partere en geit. Han lærer om liv og død, om hva man må gjøre for å overleve, om livets grusomhet og livets gang. Og om morfars støtte.
Farmor ligger for døden, men hun har også lært fra seg litt om overlevelseskunst. Urtemedisin og kjerringråd og svartekunster. Vi får innblikk i generasjoners måter å takle en tøff tilværelse på. Helt tilbake til slavetiden.
Farmor har evnen til å se det usynlige, og det ser ut til at flere i familien har arvet den. På den måten får vi kontakt med fortiden – de døde lever og deltar i handlingen. Richie, en ung svart gutt som levde et tragisk liv med en tragisk utgang, en onkel som ble drept av hvite naboer i en “jaktulykkke”. Ward stapper flere generasjoner og tidsepoker inn i historien på en ganske fiffig måte.
Romanen er en dannelsesroman over flere generasjoner. Den handler om fattigdom og rase, kriminalitet og misbruk, håp og kjærlighet. Og håpløshet.
Jojo er født inn i håpløse forhold. Kayla også.
Likevel ser vi at han er en oppegående og evnerik gutt og vi ønsker av hjertet at han skal få en sjanse til å leve opp og bli til noe.
Mange unge svarte amerikanere klamrer seg til det samme håpet, leser vi i statistikkene i 2018.
To read or not to read …..
Det er mange år nå siden jeg oppdaget lydboken som medium. Jeg abonnerer på to tjenester, Audible og Storytel, og har stor glede av det. De siste årene har jeg faktisk ikke lest særlig mye med øynene, det meste har gått inn via ørene.
Lydbøker har sine pre.
For det første det åpenbare at det går an å gjøre flere ting på én gang. Man kan lytte og strikke, lytte og vaske opp, lytte og kjøre bil, lytte og gå tur, lytte og ta fly/tog og det er like lett å lytte på sengen som å lese på sengen. I våre dagers tidsklemme er dette en fordel for mange.
For det andre tar lydbøker mindre plass enn lesebøker. Du har den på telefonen og med deg hvor du går. På venterommet til tannlegen, i kjedelige selskaper …. steder du ikke ville dra med deg tykke mursteinsutgaver til.
Og for det tredje kan en god lydbok, lest av en god skuespiller, gi en ekstra dimensjon ved kunstverket. Noen opplesere er riktignok irriterende dårlige, men de fleste er riktig gode. Å høre Stephen Fry lese Harry Potter eller Sherlock Holmes er en opplevelse i seg. Eller Meryl Streep lese Heartburn. Eller Rolf Lassgård lese Mankell.
Anbefales.
Jeg hadde store planer for sommeren, en lang liste med bøker jeg hadde tenkt å høre.
Nå er høsten snart her, og jeg må innse at det ble med planene. Det ble for mange distraksjoner.
For én ting har den gode gamle leseboken framfor lydboken; du kan IKKE gjøre andre ting samtidig!
Du er nødt til å sette deg NED med boken og gi den din fulle oppmerksomhet.
And there is a lot to be said for that.
Kanskje må jeg revidere mitt litteraturinntak og velge medium litt mer bevisst.
Det har ikke så lite for seg å faktisk sette seg ned og konsentrere seg om innholdet og la strikketøyet ligge og oppvasken stå, la ørene være forbeholdt fuglesangen og bekkeklukket ute i naturen, kanskje vurdere å prate med sidepassasjeren på flyet?
Jeg må tenke over saken.
Her er listen over de bøkene jeg begynte på, men ikke kom over i sommer.
De ligger og slenger som halvferdige strikketøy:
V.S.Naipaul: A house for Mr. Biswas
Andrew Sean Greer: Less
Lee Child: The Midnight Line
Colson Withehead: The Intuitionist
Patricia Hample: The Art of the Wasted Day
Martha Hall Kelly The Lilac Girls
Jesmyn Ward: Sing, Unburied, Sing
Maria Shriver: I´ve been thinking
Noe fikk jeg likevel lest:
John R O´Donnell: Trumped! (Den leste jeg i ren skadefryd)
James S A Corey: Abaddon´s Gate
James S A Corey: Cibola Burn
James S A Corey: Leviathan Wakes
Bungey, Forde: West Cork (interessant format, kjedelig bok)
Georges Simenon: The Jugde´s House
David Ritz: Respect (elendig – jeg returnerte den)
Lars Kepler: Hypnotisören