Lyse øyeblikk


Just saying

Det var billigsalg på Audible her forleden. Under 4 dollar pr bok.
Et tilbud for godt til å avslå. En fristelse for stor til å motstå.

Jeg lot meg friste og handlet i øst og vest. Litt på magefølelse, litt utfra omtaler.

Så langt har jeg sjekket ut:
Leon Uris: QB VII
Cormac McCarthy: Suttree
Bob Odenkirk: A Load of Hooey

Ingen av dem er å anbefale. Jeg gadd ikke å lese dem ut.

Nå er jeg i gang med Muriel Barbery: The Elegance of the Hedgehog
Det er andre boller! Den er velskreven og engasjerende. Original nesten. Fransk – what can I say?
“Vår tids Proust” sa en kritiker.

Jeg er ikke enig. Proust er håpløs. Dette er lesbart.


Marilynne Robinson: HOME

contentThis is one of the saddest books I have ever loved, sier Sara Churchwell i sin kritikk av HOME i The Guardian. Det kan jeg skrive under på.

Robinson har skrevet fire romaner, og tre av dem er inne på min Top10 liste. Dette er den tredje i rekken, nummer to i Gilead-trilogien. Boken er skrevet om den samme tiden og de samme hendelsene som Gilead, men fra en annen synsvinkel. Språket er, som i de andre bøkene hennes, presist og litt gammeldags, et hint av Bibel. Hun bruker gamle og store ord uten å skjemmes og uten at det virker pompøst i det hele tatt. det er store tema hun skriver om. Med store ord. Boken begynner langsomt og virker litt vel hverdagslig og tam til å begynne med, men tar helt av halvveis uti, og skildrer noen av de sterkeste scener jeg har lest, Continue reading


Anita Krohn Traaseth: Godt nok for de svina

traaDet regnet. Jeg søkte tilflukt i en bokhandel og ruslet omkring og så meg rundt.

Da fikk jeg øye på denne tittelen og måtte stoppe opp. Forsidepiken så ut som en helsekostguru og ved første øyekast kunne man bli forledet til å tro at dette var en selvhjelpsbok på vegen til perfeksjonisme. Tittelen pekte i en annen retning. Godt nok for de f….. svina!
Bra!
Jeg kjøpte boken på flekken. Dette var tydeligvis en no-nonsense dame. Jeg liker no-nonsense folk. Continue reading


Marilynne Robinson: Gilead

contentWhat can I say? Les den!

Gilead kom ut i 2004 og er Marilynne Robinsons andre bok. Den første kom ut i 1980.
Boken fikk både Pulitzerprisen og National Book Critics award. Fortjent.

Den handler om far og sønn og Faderen og Sønnen. Den handler om skyldfølelse og tilgivelse og kjærlighet. Alt handler vel egentlig om kjærlighet når det kommer til stykket, gjør det ikke det? Boken er skrevet som et brev/dagbok med én stemme og én synsvinkel.  Continue reading


Bernstein og Woodward: The Original Watergate Story

51uuq1PoXqL._SL300_I anledning 40-års markeringen for Watergate saken har det kommet ut en masse stoff, film, tv og litteratur.
Denne boken har forord av Bernstein og Woodward og følger saken gjennom de autentiske overskriftene og avisartiklene i Washington Post slik de ble publisert den gangen.

Spennende å lese historien forside for forside gjennom hele prosessen. Jeg er blitt helt hekta.


Bernstein og Woodward: All the President´s men

51qClaCVcBL._SL300_Jeg så filmen, men leste aldri boken den gangen på 70-tallet. Nå har jeg rettet på det, d.v.s. jeg har hørt den som lydbok, veldig bra lest av Richard Poe.

Jeg kan huske hendelsene, sånn litt uklart. Som tenåring var jeg ikke så veldig opptatt av saken, men det er interessant å lese om det nå, og litt etter litt demrer det for meg og jeg huske navn og overskrifter.
Boken handler egentlig ikke om Watergate, den handler om det journalistiske arbeidet som Bernstein og Woodward og andre medarbeidere på Washington Post gjorde for å rulle opp saken. Boken er bygget på deres arbeidsnotater underveis, mer eller mindre utførlige, og vi følger avsløringene i det tempo de skjedde. Skritt for skritt fra et tredje-rangs-innbrudd til konstitusjonell krise i verdens mektigste land. Den kan lese som den mest spennende Mankel-krim. Selv når man vet hvordan “det går” til slutt. Veldig fasinerende lesning. Veldig interessant om amerikansk samfunn og tankegang.

House of Cards – gå hem og vogg!


Marilynne Robinson: Housekeeping / Lila

Marilynne Robinson.
lilaEnda en forfatter jeg ikke hadde hørt om før NY Times tipset meg. Og enda en forfatter som umiddelbart inntok en plass på min stjernehimmel. Hun har ikke skrevet mer enn fire skjønnlitterærer bøker på 34 år. Én av dem har fått Pulitzerprisen, én av dem ble nominert til Pulitzer uten å få den. Og to av dem ble kortlistet til National Book Award!
Mange forfattere sier kloke ting. Robinson sier vise ting. Bøkene hennes rommer en dyptgående, menneskelig visdom uaffisert av tidsånd, mote og politisk korrekthet. Visdom jeg ellers bare har funnet i Bibelen.

Forfatteren er kvinne og kvinnestemmen er overdøvende tilstede. Hun minner meg om Undset i sin påpasselighet med at personene får mat, drikke, hvile og ly. Den menneskelige tilværelsen blir synlig gjennom de nære ting, sulten, kulden, støvet, solen og ikke minst vannet. Det som er nært og konkret og grunnleggende. Nøkternt og usentimentalt formidlet. Vold er et av livets faktum og skildres i klare ord, verken forherliges eller fordømmes. Horehuset i St. Louis likeså. Bøkene handler om den menneskelige tilværelse, the human condition, existence.

Jeg har lest bøkene Housekeeping (1980) og Lila (2014). Begge handler om hjemløse barn, landstrykere – bokstavelig talt. Barn som må ta det de får og som danner sitt eget verdensbilde og sin egen moral bygget på sin egen erfaring. Human existence i sitt minste felles multiplum.
housw
Lila blir bortført fra sitt hjem som fireåring og vokser opp i et Vredens-druers Amerika, rekende langs landeveien i mer eller mindre tilfeldig selskap. Hun lærer det hun trenger for å overleve, inten mer, intet mindre. Som tenåring oppdager hun at landet hun bor i har et navn; USA. Den kunnskapen har ingen praktisk betydning for henne, ergo har hun den ikke. I Gilead, en liten by i midtvesten møter hun John Ames, en godt voksen baptistprest. Et av litteraturens mest fasinerende møter, spør du meg. Den velutdannete, veletablerte presten møter den unge kunnskapsløse uteliggeren som jevnbyrdig,  uten et hint av Pygmalion. Det ender med ekteskap.

Housekeeping er en underlig bok. Også om forlatte barn og om kvinner. Ikke sterke kvinner, men svake kvinner som lever uten mål og med. Menn glimrer påfallende med sitt fravær. Fortelleren Ruth og hennes søster Lucille blir tidlig morløse og vokser opp hos sin bestemor – og så etter tur hos to grandtanter og hos tante Sylvie, alle like uegnet til oppgaven.

Både Lila og Ruth er overgitt til skjebnen. De har ikke noe hjem. De lærer tidlig å ikke stole på noen eller noe. De lever med døren åpen, hele tiden klare til å flykte. Lila får en sjanse til å komme seg videre og griper den med stort personlig mot. Ruth avfinner seg med skjebnen og driver formålsløst inn i en ukjent framtid.

Verden er full av flyktninger. Barn uten omsorgspersoner blir sendt fram og tilbake hensynsløst og mer eller mindre tilfeldig.
Som om ikke det er nok utformes for tiden en lov som fratar norske barn sitt hjem. Som forplikter barn til å bo litt her og litt der, hvis det passer foreldrene. Barn kan bli dømt til delt bosted.

De psykologisakkyndige uttaler seg: “I de første 18 til 36 levemånedene anbefales at barn har en fast omsorgsbase, et fast bosted, det vil at de for det meste bor og sover samme sted, og har en hovedomsorgsperso

Omsorgsbase? Fast bosted?  Hva skjedde med begrepet “hjem”?

Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år? Barn skal ikke ha to hjem – punktum! Barn skal ha et hjem.

Det er ikke alltid man trenger å være psykolog for å forstå hva som er bra.
Noen ganger er det nok å være et tenkende menneske. Eller forfatter.


For mye av det gode

PocketAlle må jo lese Knausgård. Kan man kalle seg en opplyst nordmann i vårt tiår uten å ha gjort det?
Nå slår han jo igjennom i USA også, så til de grader. Folk sitter og tripper og venter på den nye oversettelsen.
I need the next volume like crack. Det er nummeret før folk lærer seg norsk for å kunne lese han på originalspråket.
En fornyer av romanformatet. Intet mindre.
Da det store kampverket kom, sa jeg med overbærende nedlatenhet at den boken skulle jeg nå ihvertfall IKKE lese. Siden det var noe “alle” skulle. Ihvertfall ikke før den store hypen hadde gitt seg slik at jeg kunne si at jeg leste den av egen fri vilje og ikke under press ..
Så har jeg jo støtt på forfatteren i ulike sammenhenger i media, intervjuer i magasiner, på nett og på TV og han virker jo helt normal! Og oppegående og interessant. Så interessant at jeg fikk lyst til å lese han, helt frivillig.
Jeg tenkte at jeg skulle begynne litt rolig, og tok for meg En tid for alt. En roman som kom i 2004 og handler om engler.

Grundig research og kildedokumentasjon ligger bak en original og fasinerende oversikt over englenes tilblivelse og liv, levned og lagnad gjennom historien. Bibelen er så klart den viktigste kilden.
De gamle bibelhistoriene blir gjendiktet så det ljomer og den bortskjemte Abel får sitt pass påskrevet.
Vanvittig morsomt, solid fundamentert, glitrende ordkunst.

Likevel. Det ble for mye av det gode.

Min leselyst og gode intensjoner til tross, jeg måtte melde pass. Det ble bare for mange ord! Jeg fikk drukningsfornemmelser. Jeg klarte ikke å holde hodet over vann. Jeg klarer ikke å holde fokus i sånn ordflom, jeg har ikke tid heller. Livet er for kort. Det skrek hele tiden inni meg: Men så kom til saken da, mann!!

Knausgård er vår tids Marcel Proust, sies det. Vel, jeg måtte kapitulere for Proust også.
Proust, Murakami og nå altså også Knausgård. Det er de tre forfatterne jeg har måttet se meg slått ut av.
Der går min grense.

Takke meg til Alice Munroe som jeg nå er i gang med. Det er dame som kan fatte seg i korthet, det. Og likevel få sagt det hun vil.


Bøkenes bok

I år feirer det islandske bibelselskapet 200 års jubileum. Det norske kommer like etter, det ble stiftet i 1816. Foreningen er den eldste forening i landet, still going strong. Det er et tankekors i denne religionsfiendtlige tid.

Her i byen styres vi av mennesker som mener at religion er roten til alt ondt, kan det virke som. Vel … roten til det meste onde, da .. i alle fall skadelig …
Forurensing, arbeidsledighet, høye bopriser … de har litt av hvert å stri med.
Blant de mange grep de har tatt for å prøve å gjøre livene våre enklere og bedre er å innføre forbud mot å dele ut NT til grunnskoleelever.
I alle år har Gideonforeningen gitt boken som gave til 10-åringer i skoletiden. Det er det nå blitt slutt på, i rettferdighetens, menneskerettighetenes og likestillingens navn. Bak det ansvarsfraskrivende argumentet at “hvis én skal få gi gaver så må alle få gi gaver” ligger en dårlig skjult agenda om å hindre barn fra å møte religion i det daglige så langt det lar seg gjøre. Om å frelse dem fra det onde, beskytte dem mot det skadelige. I et håp om at religionen etterhvert vil dø ut av seg selv, kanskje? Lionsklubbenes tradisjon for å dele ut gratis sykkelhjelmer har gått med i dragsuget.

Uansett hva man mener om barns tilgang til sykkelhjelmer og Bibler, må vel selv den mest innbarkete ateist medgi at Bibelen er verdens mest must-read bok. Om enn motvillig. Og at det er grunn til å stoppe opp ved det faktum at Islands eldste forening ble stiftet i den hensikt å trykke og distribuere én eneste bok. Og har jobbet med saken i 200 år. Uten profittkåte aksjeeiere på sidelinjen. Hva driver dem?

Ingen bok har vært trykt og lest av så mange i så mange år. Den nye oversettelsen i 2011 ble en umiddelbar bestselger i Norge. Pr i dag er hele eller deler av Bibelen blitt oversatt til 2883 ulike språk. Den har faktisk vært med til å skape skriftspråk i deler av verden. Hele folkeslag laget seg skriftspråk for å kunne oversette Bibelen. For tiden pågår oversettelse til nord-samisk; det viktigste arbeidet for språket til dags dato, mener mange. Den har hatt uoverskuelig innvirkning på tankesett, kultur, politikk, kunst og samfunnsforhold over hele kloden, både på godt og ondt. Den er Den Hellige Skrift for to milliarder mennesker i verden. Stikk den!
Enten man ser den som Guds ord eller som menneskers påfunn, må man vel gå med på at den definitivt er den viktigste boken i verdenshistorien?

Da sier det seg selv at det bør stå øverst på alle kultiverte menneskers to-do-list å få lest den. Asap. Foreldre bør forsikre seg om at barna får kjennskap til dette her, det er på linje med å lære noter og å sykle.
For å kunne regne seg som et opplyst, dannet og moderne menneske må det kunne forlanges at man har en litt mer enn overfladisk kjennskap til verdens mest leste bok. Den må være like selvfølgelig på alle nattbord som Jo Nesbø eller 50 shades of Grey.

Men det er klart at det innebærer en risk for leseren.
I tilfelle den skulle vise seg å være det den utgir seg for, mener jeg.


John le Carré: Smiley´s people

smileyInnertier.
Jeg har nettopp lest den igjen. Eller hørt den, rettere sagt. Lest av Michael Jayston.

For en roman!
Språket så lavmælt, men presist. Ikke et ord feilplassert. Jeg husket hele setninger ordrett fra sist jeg leste den.
Strukturen så logisk. Spenningsoppbyggingen til tider uutholdelig langsom.
Rytmen så rolig, fortellingen flyter jevnt, men ustoppelig som en av verdens store floder.
En forteller av Nobelkaliber. Karla-triologien er etter min mening hans mesterverk.

Alec Guinness gjorde Smiley udødelig i BBC´s TV serie på 80-tallet. Gary Oldman, sin gode innsats til tross, rekker han ikke til anklene.
Jeg synes jeg hører et snev av Guinness i Jaystons Smiley, med en dash av Winston Churchill.


Paula Hawkins: The Girl on the Train

21840310Jeg konfererte med NY-Times bestseller list for å finne noe å lese i helgen. Der har jeg ofte fått gode tips. Denne gangen tronte øverst på listen: The Girl on the Train. En krim av Paula Hawkins. Jeg hadde ikke hørt verken om bok eller forfatter og tenkte at Denne tar vi.

Som sagt, så gjort.

Boken er elegant komponert, sammensatt av tre ulike perspektiv i to ulike tidsperioder.
Tre jevngamle kvinner forteller om tildels de samme hendelsene, hver fra sitt ståsted. Vi oppdager litt etter litt at trådene flettes inn i hverandre. Til slutt er en av dem drept, de to andre har liv på samvittigheten. Hovedpersonen Rachel er alkoholisert og lever som de fleste alkoholikere i dypt selvbedrag. Det gjør de to andre også. Spenningen handler om å rekonstruere hendelsesforløpet utfra kvinnenes bruddstykkevise fortellinger og utfordringen er at du vet at alle tre lyger.

Svakheten ved boken er at de tre kvinnene er for like, har liknende problemer og snakker det samme språket. Og de snakker mye ….. om mann og barn. Det de er opptatt av er mann og barn. Alle tre har lagt ansvaret for egen livslykke og -mening over på mann og barn.

Jeg blir matt. Så jentete …
Det er kvinnelig forfatter, kvinnelige hovedpersoner, kvinnelig synsvinkel, ordbruk og fortellermåte. Gi meg en skikkelig krim uten så mye jentepreik og mas! Bla-bla-bla. Jeg klarer ikke å identifisere meg, det er vel noe i veien med meg ..

Jeg har ikke noe imot kvinnelige forfatterer, for all del, eller kvinnelig synsvinkel. Jeg nevner i fleng Sigrid Undset, Alice Munro, Marie Cardinal, Isabell Allende. De får frem kvinnelig synsvinkel uten at det blir ukebladnovelle.

I dette tilfellet tror jeg faktisk at filmen kan bli bedre enn boken….

 


Sammy Davis Jr: Yes, I can

sdjrJeg er blitt mer og mer begeistret for biografier med årene. Det er interessant og lærerikt å lese om interessante og kloke mennesker som satte spor etter seg i sin samtid. Som formet  sin samtid og ble formet av den.
Det gjelder i høyeste grad for Sammy Davis Jr.
Selvbiografien ble skrevet med hjelp fra Jane og Burt Boyar, nære venner i årtier, og kom ut i 1965.

For en utrolig livshistorie. Her passer virkelig det utvannete ordet “utrolig”. Fra 0 til 100 mot alle odds. Med et pågangsmot og en overbevisning om sitt kall som altså … ikke er til å tro.
Jeg får frysninger av å lese om rasediskrimineringen som var normen da han var ung, beskrevet i  nøkterne ord og hjerteskjærende detalj. Jeg får frysninger av å lese om hvordan han nektet å bli liggende nede for telling, men reiste seg gang på gang på gang og krysset den ene grensen etter den andre. Skrevet med stor selvinnsikt.
Gir samtidig innsikt i en bransje – amerikansk showbiz – av en som var vokst opp i den og kjente den bedre enn noen annen. Been there, done that! Inspirerende og rørende, med uforglemmelige kapitler.

Han fikk ikke oppleve å se en Negro i Det hvite hus. Men vi hører ekkoet av slageren hans i Obamas slagord.