Jeg jobber med Grunnloven for tiden. Den grunnloven, den grunnloven …
I min egen skoletid forbigikk jeg den i stillhet. Litt søttende mai, litt Wergeland, litt Eidsvoll, riksforsamling, Falsen, Anker, Wedel … dett var dett.
Nå skal elevene mine til pers, tre ukers tema i anledning Grunnlovsjubiléet, premiekonkurranse i samarbeid med ambassaden og det hele. For å kunne presentere 1814 på en begripelig måte for islandske skolebarn uten å gå altfor langt fra sannheten, må man ha god oversikt. Jo enklere man skal uttrykke en sak, jo mer inngående kunnskaper må man ha om den. Sånn er det.
Jo mer jeg leser, jo mer begeistret blir jeg. For en dramatikk! For et år! For noen mennesker. For et handlingsforløp. For en sammenhengende rekke hendelser som kom Norge til gode. For en griseflaks!
Bortsett fra for alle dem som led, da naturligvis. Sult og nød, konkurs og arbeidsløshet under Napoleonskrigene. Og kamper på liv og død mot den overlegne svenske armé. De sloss for Grunnloven, og vant. Selv om de tapte slaget.
Grunnloven av 17.mai 1814 er den nest eldste i verden. Og en av de mest liberale i sin tid. Nå er den 200 år gammel og still going strong – med litt ansiktsløfting underveis riktignok. Det skulle da også bare mangle.
Jeg elsker den norske grunnloven – det må jeg vedkjenne meg.
Jeg sier som Wedel Jarlsberg: den har lært meg å akte de menneskelige rettigheter og elske den lovbundne frihet.
Den lovbundne frihet! Kan de sies bedre? Høres ut som et paradoks; bunden frihet, men det er den beste frihet. Den som er bundet i loven.
Bra jobba, kara!