En av årets mest leste og kritikerroste bøker.
De usynlige er fattigfolket langs kysten på begynnelsen av 1900-tallet, kystproletariatet, som ifølge forfatteren aldri har fått den oppmerksomheten det fortjener. Han kan jo ha rett i det, størsteparten av den litteraturen jeg har lest i min tid handler om storbønder og fattigfolk på østlandet…

Olav Duun kjente riktignok disse menneskene, og jeg får litt asossiasjoner til han. Også til den gamle sagalitteraturen, som til tross for sin heltedyrking og larger-than-life persongalleri jo egentlig handler om fattigfolks slit for å overleve under karrige forhold og i nærkontakt med hverandre i en grad som vi har vanskelig for å fatte i dag. Folk sov i samme seng ..

Det var en fin bok, enkel på alle måter. Uten begynnelse og slutt. Et tilfeldig valgt utdrag av en families liv på Barrøy. Noen blir født og noen dør. Livet ruller over dem som havets dønninger.
Befriende deilig å lese om store hendelser beskrevet så lavmælt – til avveksling fra dagens innholdstomme overdrivelser der enhver høststorm blir ekstrémvær.
Dette er livet back to basics. Der den virkelige virkeligheten former menneskene. Der det er havet og ikke facebook som bringer nyhetene og omverdenen hjem til dem.
Tankevekkende leserglede.