Jeg var i Norge i mars. Litt hjemme og litt i Oslo. På vift med Ellen. Vi hadde planlagt det et år i forvegen. Etter den vellykkete langhelgen i København i fjor har vi bestemt oss for én storby i året. Neste år blir det Stockholm.

Men i år altså; metropolen Oslo.

Vi innkvarterte oss hos Thon, i hvert vårt rom i samme korridor. Ellen ble fra første morgen fortrolig med frokostkelneren som brakte henne vafler med rømme og fersk kaffe hvert tiende minutt, der hun satt og ventet på meg som alltid var sistemann til frokost.
På programmet stod: lunsj på Grand, matiné i operaen, besøk på nasjonalgalleriet, festivalhøymesse i Domkirken, italiensk middag + eventuelt.

Og så ble det jo litt trasking opp og ned Karl Johan. En spasertur der nå for tiden domineres fullstendig av tiggere. Jeg ble antastet 18 ganger fra Nasjonalteateret til Domkirken. Det provoserte meg. Jeg er veldig lei for at mennesker lider og har det vondt. Enten det er på Karl Johan eller i Syria. Det er galt at vi er rike på andres bekostning. Jeg synes synd på dem som tigger på Karl Johan, men jeg har ikke dårlig samvittighet for å si nei, og skammer meg ikke over å bli forstyrret av dem. Jeg gir faste månedlige summer på flere tusen kroner til veldedige formål. Formål jeg har valgt selv og som styres av organisasjoner som FN, Redd Barna, kreftforeningen, Røde kors, Blindeforbundet, rusbehandling, SOS barnebyer, barnehospitalet. You name it. Organisasjoner jeg har tro på. Saker jeg vil støtte. Jeg håper gaven skaper smil og håp i ansikter jeg ikke kan se, og gjør livet letter for noen.

På denne turen var det oss selv vi brukte penger på.

I Nasjonalgalleriet hadde Ellen ikke vært før, og falt hele tiden i staver. Foruten den faste utstillingen Livets dans, som viste oss alle klassikerne, var det en utstilling av finsk og norsk kunst under tittelen Det magiske nord. Det var veldig interessant og spennende å se likheter og ulikheter i uttrykket. Nasjonalromantikk og -mystikk dominerte.

Og så kom vi oss da omsider i operaen. Carmen. En fin forestilling i et fint hus. Gode sangere og fullt hus. Oppsetningen var litt sær, skulle antakelig provosere og engasjere, men skjøt litt over mål etter min mening. Carmen oser av erotikk, det framgår allerede av musikken. Det er ikke påkrevd å ha 30 brunstige unge menn med svette, nakne overkropper som hopper rundt på scenen og demonstrerer sin parringsvilje. Kvinnene svarte med hoftevrikk og blafrende øyenvipper. Da mezzosopranen for åpen scene til slutt presterte å vrenge av seg trusen midt i en arie, bikket det over i det komiske. Ærlig talt, vi trenger ikke å bli matet med teskje – la nå folk på beholde underbuksene på!
Et sterkt scenetrekk var det derimot å la en ung jente være med i taterfølget. Med rød rose bak øret ble den lille jenten et tydelig bilde på Carmen i oppveksten. Hun ble trent opp i kvinnelist og bondefangeri og utsatt for mindre tiltalende oppmerksomhet fra medlemmene i mannskoret. Skjøvet til side uten tilværelsens rett når det falt seg sånn
Hva den unge mannen bare iført bleie, som løp rundt og rundt på scenen med et gevær gjennom hele første scene hadde for en funksjon derimot, gikk meg hus forbi. Jeg liker ikke iscenesettelser som er så sære at de trekker oppmerksomheten vekk fra selve kunstverket. Jeg hadde lyst til å sette hendene for munnen og rope: Enough already!

Lunsj på Grand var veldig Christiania, eksklusivt og snobbete og måtte bestilles på forhånd. Hvite stivete duker, palmer i potter, veggmalerier som viste Ibsen og Munch og andre kjendiser. Omgivelsene var finere enn maten, men det var jo artig, og vi spanderte på oss champagne i dagens anledning. Egentlig burde vi ha gått med drakt og hatt. Men det har ikke jeg. Hatt, altså.

Så var det festivalhøymesse i Domkirken. Oslo Internasjonale kirkemusikkfestival pågikk. Knut Nysteds musikk i fokus. Veldig flott. Full kirke, full høymesse med nattverd og hele pakken. Rommet var fantastisk pyntet med kolossale oppsatser av rød hortensia. My God!

Før jeg reiste hjem fikk jeg tid til en visitt hos Thorhild. Hun har vært gjennom en tøff kreftbehandling i høst, men den har vært vellykket og nå er hun erklært kreftfri. Det er fantastisk.
Hun disket som vanlig opp. Elgkjøtt! Med deilig tilbehør. Jeg lærte et nytt ord: rosenkålnevrose. Det er det Thorhild får  når hun skal dampkoke rosenkål og ikke vet hvor lenge den skal koke.

Jeg er glad i mine venninner.