Takk og pris for at salmesjangeren fortsatt lever i beste velgående. At det stadig er nye mennesker, gamle og unge, som finner uttrykk for troen sin og livet sitt i salmer. Kunstnere og artister bruker salmeformatet til å formidle sine tanker og sin tro og sin tvil. For meg ser det ut som om salmen har fått en aldri så liten renessanse i de seinere år, og det synes jeg er kjempebra.
Både i Norge og på Island har det kommet ut nye salmebøker. Den norske kom riktignok i 2013, for ti år siden. At jeg fortsatt kaller den for “ny” sier mer om meg enn om salmeboken. Alt som er yngre enn ti år er “nytt” for meg! Et alderstegn antakelig.
Den islandske kom i fjor og må kunne kalles ny. Jeg fikk den til bursdagen av Kristján. Den er flott både utvendig og innvendig. Heldigvis er den kun på islandsk. Med absolutt all respekt for sidemål, lulesamisk. nordsamisk. sørsamisk og kvensk; Den norske salmeboken er for tjukk og tung til å være brukervennlig.
Selve utvalget av salmer er fint. Gamle slagere går igjen og nytt kommer til, både på norsk og islandsk. Og sikkert også på lule-, nord-, sørsamisk og kvensk. Halleluja!
Snøklokken
Takk og pris!
Jeg har funnet igjen det lille emaljesmykket mitt. Jeg trodde jeg hadde mistet det, selv om jeg ikke kunne forstå hvordan skulle kunne ha gått til. Jeg pleier ikke å miste og tulle bort ting! Og når jeg en sjelden gang gjør det, så finner jeg det alltid igjen. Før eller siden.
Dette er et lite halssmykke fra David Andersen. Snøklokke fra serien Flora. Det er egentlig for lite og spinkelt til å kle min hals, men det er så vakkert. Jeg er veldig glad i emalje og har flere smykker fra DA, smykker som jeg sjelden går med, men som jeg nyter synet av.
Jeg hadde oppdaget at smykket var forsvunnet. Jeg hadde lett på alle de sannsynlige stedene uten resultat. Jeg gav opp – i overbevisning om at det ville dukke opp igjen. Før eller siden.
les merCottage pie med blomkål
Lag kjøttsaus av karbonadedeig, gulrot, løk, hvitløk, sopp om du liker det, tomatpuré, kjøttbuljong og krydder. Timian, lauvbærblad, salt og pepper er klassisk. La det hele koke godt og vel sammen og sette smak.
Kok blomkål og la den renne godt av seg. Mos den med smør og cheddarost og krydre med salt og pepper eller hva som helst.
Ha kjøttsausen i en ildfast form, eller i porsjonsformer, og fordel mosen over. Topp med revet cheddar og stek i ovnen til alt er gjennomvarmt og fargen fristende gyllen.
Erter smaker godt til. Comfort-food.
Blomkål Mac&Cheese
Kok et blomkålshode knapt mørt, hell av vannet og la det tørke litt opp i en ildfast form.
Salt etter smak og del opp i macaronistore biter.
Kok opp fløte og la den tykne litt. Ha i en teskje sennep, en håndfull revet cheddarost og noen skjeer smøreost og rør godt. Hell over blomkålen og stek i ovn på 190°C. Strø over litt mer cheddar så retten får en fin gylden farge.
La den stå noen minutter.
Spis!
Bussen er sjefen.
En bussjåfør, en bussjåfør det er en mann med godt humør! sang vi som barn. Mest fordi humør rimer på sjåfør antakelig. Uansett må det være en stor fordel for en bussjåfør å ha godt humør. For oss alle, for den saks skyld, godt humør er bra å ha.
Jeg er glad i bussen og har stor respekt for den. Da veiene på Askøy var enda smalere enn de er i dag
og stort sett laget av grus, var det bussen som var sjefen. Da var det bare å trå ut i grøfta og slippe den forbi i ærbødighet Bussen hadde mål og med og foran hadde den et skilt som fortalte hva den holdt
på med; Turbuss, Skolebuss. Opplæring. Eller rett og slett Ikke i rute.
De fleste bussene var nok i rute og ute i et bestemt ærend. De skulle til Hanevik. Stenrusten eller Marikoven. Noen til og med til Hetlevik eller helt til Herdla.
Nå slukker moder alle lys
Julen er over og alle lysene som mor tente, er slukket.
Som alle andre har vi en mengde tradisjoner knyttet til julefeiringen, og en av dem er at julen er over 6. januar. Trettende dag jul. Da vender den siste islandske julenissen Kertasníkir nesen hjemover igjen. Da slukker jeg@moderen alle adventststaker og julestjerner og trekker ut ledningen på juletreet. Det er et vemodig og litt tungt øyeblikk. Et punktum.
Frontfigur
Jeg fikk ny mobil til jul. En superfin og slank en, litt større enn min gamle, både innvendig og utvendig.
Du kommer til å merke forskjellen, sa den lille jentungen som tok mot meg i butikken, mens hun skjelte til min gamle Huawei. Å, hvordan da? spurte jeg. Tja, mest på kameraet og batteriet.
OK, det høres bra ut. Jeg ble aldri helt dus med den kinesiske Huaweien, og etter alle konspirasjonsteoriene knyttet til navnet var jeg blitt skeptisk. Var det rett og slett min samfunns- og borgerplikt å bytte telefon?
I alle fall fikk jeg en ny. Samsung S22 Ultra+. Kult navn som ser flott ut på displayet i bilen når min Volvo sier fra om at den har fått kontakt med Gry S22 Ultra +
Alltid beredt!
Sunniva Gylver er en klok dame med stort engasjement og sine meningers mot.
Hun bruker det fasinerende begrepet “eksistensiell beredskap”. En klok tanke.
Beredskap har vært et buzzord de siste årene etter mange kriser på rappen; pandemi, krig i Europa, varemangel, stigende strømpriser og andre priser. Samfunnets sårbarhet blottlagt.
les merLøft blikket
Vi har en klok konge.
I sin nyttårstale sa han blant annet: “ Og vi må løfte blikket. Både ut av landet, i solidaritet med andre mennesker. Og i våre egne liv. For å møte blikket til andre som trenger oss. Men også for å søke blikket til de som kan hjelpe når vi selv trenger det.“
Han oppfordrer oss til å løfte blikket Til å se hverandre. Til å se hverandre i øynene. Til å se den som står ved siden av oss.
Det er så enkelt, så hverdagslig at det er lett å overse – forgive the pun.
Men når selveste kongen sier at det er viktig at vi ikke overser hverandre, da bør vi ikke overhøre han.
Europa på kryss og tvers: Mont Saint Michel – Charleroi
Vi kjørte fra Gascogne til Normandie uten å se oss verken til høyre eller venstre.
Det var en lang reise og vi var ganske ferdige da vi kom fram. I Normandie hadde det gått for seg i verdenskrigen, det var det tegn på over alt. Slagmarker, minnesmerker og svære kirkegårder. Tyske, amerikanske, engelske og franske. Det var tydelig at de falne ikke var glemt. Gravene var velstelte og mange bar preg av at slektninger hadde brukt sommerferien på å komme langveisfra for å vise respekt. Det gjorde inntrykk.
Vi hadde ikke planlagt noen overnatting og kjørte rundt på måfå. Da vi kom til St Quentin-Sur-le-Homme orket vi ikke mer. Vi fant et hotel som het Hôtel le Gué du Holme og der tok vi inn. Det så helt greit ut. Helt landsens – ute i huttaheiti, men kort veg fra morgendagens mål.
Vil dere ha middag? spurte damen i resepsjonen. Nei, sa jeg. Ja, sa heldigvis Kristján.
Vi satte koffertene på rommet og gikk til restauranten i våre joggesko og shorts og Tskjorter. Der ble vi overrasket av propre dekkete bord med lys og hvite duker og et klientell i finstasen. Dette var mer eksklusivt enn vi hadde tatt høyde for.
Det var en skikkelig gourmet restaurant med Michelinstjerne og vi fikk et av de beste måltidene på hele turen. Kjempeoverraskende for oss begge.
Dagen etter kjørte vi til Mont-Saint-Michel og var tidlig ute. Det var perfekt timing, skoleferien var nettopp over og stedet derfor ikke så vanvittig fullt av folk som vanlig. Vi spaserte til øyen og det var virkelig en magisk opplevelse. Stedet kan ikke beskrives, det må oppleves.
Jeg får henvise til Wikipedia.
De fastboende munkene var bortreist på dagen. På retreat. Retreat fra MstM???
Går det an å finne et mer tilbaketrukket sted i Frankrike?
På flukt fra turistene antakelig, eller fra håndtverkerne. Kirken var under høylydt oppussing, så det lå ikke an til stille kontemplasjon.
Munkene må ha sterke knær! Ikke bare kneler de på kalde steingulv til fastsatte tider, men de må gå i trapper hver gang de skal noe sted. Dette er ikke stedet for folk med dårlige knær. Fysioterapister ville kunne etablere luksuriøse forretninger her.
Da vi kom i land igjen, var vi innom salgsboder som lokale fruktprodusenter hadde satt opp. Epler, plommer og pærer i alle mulige utgaver. Plutselig gikk det opp for meg at vi var på grensen til Calvados! Jeg handlet flere flasker av min yndlingsbrennevin
Da vi var ferdige, fikk Kristján ånden over seg og kjørte tvers over France. Jeg tok fram hodeputen som hadde ligget uantastet i baksetet, lukket øynene og ble med på ferden.
Vi suste forbi severdigheter i fleng, katedraler, chateauer, fossilparker, kniplinger, ja selv Bayeux!
Jeg måtte bare lukke øynene og tenke på kongen og fedrelandet. Kjør i vei, sa jeg til min ektemann.
Vi stoppet ikke før i Charleroi godt inne i Belgia. For å overnatte.
Europa på kryss og tvers: Lectoure
Patrick og Martine hadde invitert oss på besøk til sitt landsted i Lectoure i Occitanie og der ble vi i fire dager.
En gammelt gjennomrestaurert bondegård midt i melon-og solsikkeland.
Huset var endret, men hadde beholdt mye gammelt, kald kjeller til vin, tårn der fruen sov som en annen Rapunzel, svære takbjelker av eik, tykke murvegger, gule slitte naturfliser på gulvene med spor etter mange føtter, massive dører med smijernsbeslag, et utall soverom og baderom og et sammensurium av gjenstander av alle slag, rene muséet.
Patrick er en samler. Det var bøker, sølv, gamle masker verdt en formue, scarabéer, gamle kart. Du kunne finne alt, unntatt kanskje et instrument.
Vi fikk soverom i annen etasje med utsikt over avblomstrete solsikkeåkrer.
Jean, dattersønn var på besøk. Han hadde påtatt seg å rydde ut av garasjen, noe som ikke hadde vært gjort på noen tiår. Med regelmessige mellomrom kom han inn med skatter han hadde funnet: Hva skal jeg gjøre med denne?
Ah-åh-den ja! Den hadde jeg glemt. Og så kom det en lang historie som hørte til. En sjelden veteran-Merzedes stod og støvet ned der ut. „Den får bare bli stående.“ Det artige er at Jean var en av ungene Bára var au pair for den gangen for lenge siden.
Den gamle mannen som spurte og sagde
Julen nærmer seg igjen, og med den de gamle julesangene.
Den som begir seg på tur over sjø og land vil før eller siden støte på en gammel mann som spør og graver (eller spør og sager, som vi trodde det betød).
Den han vil vite er hvor du kommer fra. “Hvor hører du vel hjemme?”
Jeg er så heldig å høre hjemme i to land, jeg har to pass og kan kalle meg både nordmann og islending. Men det er ikke egentlig statsborgerskapet han er ute etter!
I sangen skal du svare med et tulleland, og du kan selv velge hvilket. Klappeland, trampeland, hinkeland, hoppeland, gråteland osv. (Prompeland var det alltid en av de morsomme guttene om foreslo på juletrefestene i gamle dager) Skjønner tegningen? Du skal også gjøre bevegelser og lage lyder som illustrerer landet ditt. Mye moro og latter – en klassisk julesang, nærmest helårssang vil jeg si.
Europa på kryss og tvers: Genova-Montpellier
Vi kronglet oss ut fra parkeringsplassen igjen og satte kursen mot Nice. Turen gikk langs Middelhavet, men fra motorvegen hadde vi bare tidvise havblikk. Derfor svingte vi av da det ble lunsjtid og kjørte på måfå ut en sideveg. Sjåføren var litt utrygg og spurte hele tiden: Hvor er vi? Hvor skal vi?
Bare kjør, du, sa jeg. Kjør mot havet til du ikke kommer lenger.
Han så gjorde, og vi endte opp i Alassio. Der parkerte vi. Jeg betalte parkeringsavgift med min Easypark-app uten å innse at jeg betalte for EJU25, min Volvo, som stod trygt parkert i garasjen på Island.
Europa på kryss og tvers: Flüelen-Genova
Morgen i Flüelen var en fin opplevelse.
Morgenturen gikk langs Vierwaldstättersee, aka Lake Lucerne. Den er stor, og en viktig samferdselsåre i det ulendte fjelllandskapet. Jeg gikk forbi badestrender og fergekaier, noe jeg ikke hadde forventet å finne i Alpene. Over oss raget konfekteeskeaktige fjelltopper med snø på og blå himmel i bakgrunnen.
Jeg gikk som vanlig til jeg fant en kirke. Kirker er nesten alltid godt plasserte i terrenget med utsikt og lett adkomst. Jeg gikk til den katolske soknekirken Herz Jesu, et stort anlegg med en løkkuppel, storslått utsikt og en interessant kirkegård. Mange gravstøtter var kunstferdig utskåret i tre, det har jeg ikke sett før.
Europa på kryss og tvers: Lauf-Flüelen
Frokost i Lauf og så kjørte vi inn i Schwartzwald. Vi kjørte små veier uten mål og med og havnet inn på tunet hos folk uten vilje. Gikk på vindrueslang, spaserte på skogstier og klatret på borgruiner som var å finne både her og både der. Flere av avstikkerne endte ved store byggninger type kirker, hoteller, gjestgiveri/leirsteder som lå øde og forlatte og minnet om Ungdomsheimen på Kvamskogen på slutten. Kanskje er Schwartzwalds storhetstid forbi?
Det var mange fine navn på kartet og rik anledning til å trene tysk uttale. Jeg nevner i fleng: Aspich, Lochwalt, Lautenbächl, Herrensötmattenweg, Zwickgabel, Pfalzgrafenweiler. Jeg elsker det! Tyskerne tar i bruk disse fabelhaftige konsonantene og lydsammensetningene som vi nordmenn fullstendig forsømmer!
Z, zw, ck, pf, schw. Jeg leste alle vegskilt høyt og hadde gangsperr i kjeven dagen etter.
Gratinert rødspette med kaviar
Dekk en ildfast form med masse spinat og finsnittet purre.
Krydre rødspettefilleter med salt og pepper, rull dem sammen og legg over. Vær forsiktig med saltet, kaviaren i sausen er ganske salt i seg selv!
Kok opp fløte, melk og vanlig tubekaviar og la det putre og tykne litt.
Finhakket gressløk eller persille gjør seg oppi sausen.
Hell sausen over fisken, strø revet ost over og sett i ovnen på 175°C til fisken er ferdig og det hele har fått en gylden og fristende farge.
Kjempegodt!
Kylling fiorentina
I alle fall en fiorentina-inspirert kylling …
Stek kyllingstykker, lårkjøtt uten bein liker jeg best, godt i smør og krydre med salt og pepper.
Mal kasjunøtter sammen med et par hvitløkvedd, tilsett turmerik og grovt kokosmel. Strø blandingen over kyllingen i gryten, rør godt og pøs på med fløte. La det hele koke godt sammen til kyllingen er gjennomkokt.
Hiv på så mange håndfull spinat du får plass til og la den putre med det siste minuttet.
Salat, eventuelt ris eller pasta, er godt tilbehør.
Europa på kryss og tvers: Wiesbaden-Lauf
Lørdag morgen stod jeg tidlig opp for å prøve ut kartet over jogge/spasér-ruter som jeg hadde funnet i hotellresepsjonen. Det er første gang jeg har sett noe sånt. En super ide.
En daglig constitutional må man ha, og på denne turen måtte jeg starte tidlig og gå før solen stod opp. Jeg hæler ikke å anstrenge meg i solsteik. Jeg er SÅ takknemlig for at jeg ikke er profesjonell tennisspiller og må tåle Wimbledon i +30°C.
Europa på kryss og tvers: Hamburg-Wiesbaden
Det var kronglete å komme seg ut av Elbarkaden og Hamburg, men det gikk da til slutt, og vi satte nesen mot sør. Vi hadde installert en stor kjøleboks i baksetet, og der holdt drikke og niste seg appetittelig friskt i varmen. Vi hadde rundt 30°C hele veien, og flere tropenetter. Én dag med storm; mye vind, lyn og torden og et par regndråper.
Det var tydelig at sommeren hadde vært tørr, og Rhinen var en skygge av seg selv.
Europa på kryss og tvers: Bergen-Hamburg
Årets biltur gikk gjennom åtte land og strekte seg over 6000 km. Stikk den!
Vi brukte tre uker på turen, og alt gikk bra. En nestenpåkjørsel av en gestikulerende fransk mopedist var det eneste hengende håret vi var på.