Lyse øyeblikk


Enginn leitar augna minna

Jeg pleier å lese morgenavisen ved kjøkkenbordet hver morgen. To aviser faktisk. Den ene har flere sider av minneord/nekrologer hver dag. Islendingene pleier å gjøre det, offentliggjøre nekrologer om alle og enhver. Disse sidene blir mer og mer interessante for meg jo eldre jeg blir – hva nå det kan komme av …
Jeg leser bare om folk som jeg har hatt et personlig forhold til, men kaster alltid blikket over de andre også, sjekker hvor de kom fra, hvem de var i familie med, hva de drev det til i livet – såpass smittet er jeg blitt av det islandske behovet for å vite “hvaða manna” folk er.

Av og til, stadig oftere kan det virke som, leser jeg om unge mennesker som har gått bort. Oftere enn det er til å utstå kan jeg lese mellom linjene at vedkommende har tatt sitt eget liv eller tatt en overdose. Det er ikke til å holde ut.
I dag leste jeg om Bjarglaug Vaka som ble begravet 9.juli. Hun var født i 1998. Jeg kjente henne ikke og har aldri møtt noen av hennes familie. Bildet viste en vakker, ung kvinne som så ut til å ha livsglede og styrke nok til å leve opp til sitt kraftfulle navn. Av minneteksten framgikk det at hun ikke hadde funnet gleden og det var nærliggende å trekke den slutningen at hun hadde valgt å tre ut av rekkene.
En av minnetekstene siterte noen ord som Bjarglaug Vaka hadde sagt:
Enginn leitar augna minna.
Ingen søker blikket mitt.

Det slo meg som et av de mest gripende uttrykk for menneskelig ensomhet som jeg noensinne har hørt.
Enginn leitar augna minna.

Skal vi tro evangelistene, fortalte Jesus en lignelse om en gjeter som forlot nittini sauer for å lete etter en som var kommet bort fra flokken. En gjeter som ikke tenkte, skitt au, én til eller fra, litt svinn må vi regne med.
Bildet på en Gud som leter etter alle – som søker alles blikk.
Vi kristne skal gjenspeile den innstillingen i møte med andre.
Jeg må bli flinkere til å søke andres blikk.


Hysj!

Jeg har et råd jeg pleier å gi til meg selv før jeg tar valg i livet, det være seg store eller dagligdagse småvalg:
Kjenn etter – tenk etter – gi klar beskjed – forlang klar beskjed.

Dette er et godt råd. Det er viktig for meg å vite hva jeg føler om saken, tenke gjennom eventuelle konsekvenser, være tydelig på hvor jeg står og få klart for meg hvor andre står. Det gjør det lettere å ta avgjørelser.
Sånn har jeg jobbet i 65 år.

Nå, i mitt 66 år, har jeg tatt et skritt videre og fått opp øynene for at det mangler noe her.
Det er greit å bruke magefølelsen , og det er greit å tenke etter, men det er også nødvendig å HØRE etter. Det er jeg ikke alltid så flink til.
Å faktisk gi både meg selv og andre den oppmerksomheten, og ikke minst tiden,  som skal til for å gjennomskue hva det egentlig handler om.
For ikke å bli dupért av fasader, skremt av sabelrasling eller bondefanget av smiskere.

Kjenn etter – HØR etter – tenk etter. 
Arbeidsregelen anno 2022. 


Jeg melder overgang

Jeg er blitt 65 og kjenner på at ting endrer seg, både inne og ute. 
I år feiret vi første jul hjemmefra på over 40 år, hjemme hos vår datter og hennes familie.
Stadig flere venner har solgt hus, flyttet, skiftet jobb eller gått ut av arbeidslivet helt og fullt. Flere har mistet make og sitter enslige av ulike grunner. Flere har fått helseutfordringer som snur opp ned på livet.
Det er tiden for det. Vi er i overgangsalderen.

Det nytter ikke å stritte imot, jeg må være klar for endringer, enten jeg vil eller ikke. Noen endringer er tap – andre er nyvinninger. Jeg prøver å glede meg over det nye, og glede meg over minner om det som er tilbakelagt. Hukommelsen virker fortsatt sånn noenlunde. 

I verste fall få jeg gripe til galgenhumor.
Alt er en overgang sa reven, han ble flådd. 


Ord på ting

Jeg blir ofte svett av idrettsreporteren som stikker mikrofonen opp i fjeset på en andpusten og snørrete utøver og spør: Hva føler du nå? Kan du sette ord på det? 

Psykologer og andre som jobber med mennesker som har det vanskelig ber gjerne om det: Sett ord på det. Hva føler du nå?
Ofte er det et stort skritt i riktig retning – å sette ord på ting. Det kan være nok. Det kan være terapi i å si ting høyt.
Er det ikke rart? Hvor stor makt ordet kan ha? 

Kanskje burde vi gå sportsreporteren i næringen og stille både oss selv og andre dette klassiske spørsmålet i det daglige: Hva føler du nå?
Kan du sette ord på det?

Jeg er ikke så flink til å sette ord på ting. Ikke som denne karen i  Absurdgalleriet


Forlate standplass

Kongeparet vårt fyllte 75 år 2012. I den anledning ble det holdt en festforestilling til ære for dem på operataket i Oslo.
Det var temmelig nøyaktig et år etter 2011.
Jeg tror mange med meg husker innslaget til Ole Paus den kvelden. Ordene hans rørte jubilantene tydelig, og flere med dem. Han snakket om hvordan deres nærvær og nærværenhet hadde hjulpet mange etter massakren. Og han snakket om sin egen erkjennelse av kongehusets samlende rolle og store betydning. Ordrett sa han: “Det er bare jeg som er så treig at det tok så lang tid før jeg skjønte dette …” 

Man kan mene hva man vil om Ole Paus og om monarkiet.
Det jeg stopper opp ved er den erkjennelsen han gjør seg – at det tok han så mange år å innse noe som i dag står krystallklart for han.
Jeg blir glad over dette eksempelet på at vi lærer så lenge vi lever, at vi kan forandre standpunkt og synspunkt. Innsikt, erkjennelse, forståelse kan vokse hele livet. Vokse, modnes, endres. Så lenge man lever er det håp.
Så få vi heller leve med den litt bitre innrømmelse – at jeg var treig som ikke skjønte før. Bedre seint en aldri. 
Men det forutsetter et åpent sinn og mot til å overgi gammel standplass. 


Skulle ha gjort ….

Grammatiske former har så rare navn.
Konjunksjon. Subjunksjon. Resiprok. Infinitiv.
Pluskvamperfektum. Kondisjonalis. 1.og 2.kondisjonalis til og med.

2.kondisjonalis av verbet “å gjøre” er SKULLE HA GJORT.
Futurum av det samme verbet er SKAL GJØRE.

Jeg synes kondisjonalis er en teit verbform, futurum er mye kulere.

Jeg vil fokusere mer på det jeg SKAL GJØRE (futurum) enn alt det jeg SKULLE HA GJORT (2.kondisjonalis).

I grammatikkboken står det at kondisjonalisformen uttrykker noe “ikke virkelig, en betingelse i fortiden, noe som var planlagt, men ikke realisert.”
Planlagt, men ikke realisert. Høres kjent ut.

Nei, jeg velger meg futurum: jeg SKAL gjøre.
Planlagt – og skal realiseres! Se framover – ikke bakover.

Den aller kuleste verbtiden er likevel presens.
Den topper alt.
Jeg GJØR.
Her og nå.


James S. A. Corey: The Expanse

I fjor kom den niende og siste boken i serien The Expanse ut. Jeg satt bokstavelig talt å ventet på at den skulle komme. Det er lenge siden jeg har vært så utålmodig.
Da hadde jeg lest alle de andre åtte bøkene flere ganger og sett det som var kommet ut av TV-serien. Jeg har fortsatt til gode å lese novellene.
Denne prisbelønte sci-fi serien har episke proporsjoner, fascinerende karakterer og interessante tema. Spennende handling fanger interessen og holder dampen oppe stort sett gjennom hele serien.
Jeg inntok den som lydbok, glimrende lest av Jefferson Mays, men ettersom min hukommelse er veldig visuell ble det litt vanskelig å holde styr på det store persongalleriet når jeg ikke kunne lese navnene.

Det tok sin tid, men den var ikke bortkastet.

Leviathan Wakes.
Caliban´s War
Abaddon´s Gate
Cibola Burn
Nemesis Games
Babylon´s Ashes
Persepolis Rising
Tiamath´s Wrath
Leviathan Falls


Minefulness

Unleashing Your Infinite Potential

1500+ Daily Affirmations for Success, Wealth, Positive Thinking, Health, Self-Esteem, Abundance, Prosperity and Success

Gabrielle Bernstein kan lære meg å elske meg selv og ta kontroll over livet mitt. 
Salgstrikset lyder: 
These Six Messages are simple, reliable, spiritual solutions that will free you from fear and inner turmoil. You are the guru. 
Are you ready to work miracles? Gabrielle Bernstein believes that simple, consistent shifts in our thinking and actions can lead to the miraculous in all aspects of our daily lives, including our relationships, finances, bodies, and self-image.
We can expect incredible transformation in 40 powerful days: simply by adding up subtle shifts to create miraculous change.

Jeg er med andre ord bare et kurs unna sjelefreden. 

Selvhjelpsbøker? 
Nei, det holder ikke for meg. 
Uansett hvor mye jeg prøver å mobilisere min indre styrke, være tilstede i øyeblikket, unclutter my mind så holder det ikke. Jeg har en snikende mistanke om at mindfulness egentlig er minefulness, å være full av seg selv, selvopptatt med andre ord. Jeg er ikke sikker på at det er veien å gå. 

Jeg trenger noe annet og mer håndgripelig å stole på. Jeg trenger Gud. DA først blir det vei i vellingen.

Jeg trenger ikke gå over bekken etter vann. Jeg har den store, kloke boken allerede liggende på nattbordet. Der finner jeg en overflod av simple, reliable, spiritual solutions that will free you from fear and inner turmoil

 

 


Det året det var så bratt …

Det kom et skip til Bjørgvin i 1349 lærte vi på skolen. Fullt av rotter og død og fordervelse. Pesten bredte seg over landet og tok knekken på en tredjedel av befolkningen, med dagens tall vil det tilsvare 1.797. 123 døde. Tenk på det.
Bare en og annen Jostedalsrype slapp fra det med skrekken.  
Svartedauden – bare ordet gir grøss 700 år senere.
Selv på bergensdialekt sier vi  svarteDAUDEN. SvarteDØDEN blir for tamt. 
Pandemien ble et tidsskille i norsk historie. Før og etter pesten. 

Spanskesyken herjet i 1918 – 19. Den tok livet av 15.000, i hovedsak unge mennesker. På verdensbasis snakker man om 50 – 100.000.000 døde.  
Det er mange, mange, mange ganger fler en Covid-19 har klart hittil, selv om vi tar høyde for underrapportering. 

AIDS epidemien på 80-tallet husker jeg godt. 
Den var like skummel som svartedauden til å begynne med, særlig fordi vi ikke visste hva den kom av. Vi hørte bare om en grusom sykdom som slo ned tilsynelatende uten varsel, mest blant unge mennesker, og tok livet av dem på rekordtid. Homofile menn var til de grader overrepresenterte og døde som fluer. Svovelpredikantene proklamerte at Gud var rasende og verdens undergang var overhengende. 
WHO beregner 40.000.000 AIDS døde til nå 

Nå sitter vi midt oppi Covid19-pandemien – Koronaen.
Denne gangen har myndighetene og farmasøytene tatt mål av seg til å avverge det helt store mannefallet. Pr nå er vi oppe i 5.500.500 døde på verdensbasis – det blekner i forhold til det forgangne, selv om tallet ikke er endelig.  1350 dødsfall i Norge så langt, mot 15.000 under spanskesyken, og den har vi jo nesten ikke lært om på skolen engang. 

Vi er inne i 2022. Vi kjemper på.
…. nå er det spiseplikt maskeplikt på Briskebytrikken.
Vi ser at pandemien har gitt seg mange utslag i befolkningen, rent bortsett fra helsemessige.
Det tar på å leve i usikkerhet, uforutsigbarhet. Uansett hvor mange ganger journalistene spør: NÅR kan vi regne med å være tilbake til normalen? – så får de svaret: Vi VET IKKE.

Konspirasjonsteorier blomstrer under sånne forhold. Mennesket liker ikke tanken på at vi er overgitt til det usikre … det må jo være noen som står bak … NOEN har vel kontrollen … vi må jo kunne finne NOEN å skylde på og hevne oss på .. Kan det være Gud som er ute med riset igjen? Er det kineserne sin skyld? G5? Jødene? 

Her var det mørkt, sa den blinde merra og stanga øyet i lysbryter’n
Ja, du hører vel det du som er stum, sa mannen …

 

 


Shatner in Space

William Shatner hefur komist út i geim. Stórmerkilegt!
Í fyrsta lagi stórmerkilegt að það skyldi vera hægt að senda níræðan mann út í geim og ná honum niður aftur í heilu lagi! Ef hann getur gert það þá getur hver sem er gert það.
Hver sem er – sem hefur efni á því, það er að segja.
Eða sem er kapteinn James T. Kirk.
Því það er auðvitað málið.
Jeff Bezos er ekki að skjóta Shatner á loft vegna þess að hann er allra leikara bestur og mesti mannvinur heims.
Shatner er skotið á loft vegna þess að hann er James T. Kirk.

Í öðru lagi er stórmerkilegt að sjá þessa birtingarmynd af þýðingu StarTrek í menningu okkar og hvatningaráhrif þess á menn eins og Bezos sem “boldly have gone where no man has gone before“.
Ég tek það til mín sem staðfestingu á að það er ekki endilega ég sem er skrýtin, verandi heilshugar trekkie. 

Í þriðja lagi er stórmerkilegt að sjá viðtölin við Shatner nýlentan. Maður sem oftast hefur komið fyrir í viðtölum sem frekar arrogant og kýniskur rembingskarl er kominn niður á jörðina – í tvöfaldri merkingu. Hann er sleginn, lotningarfullur og orða vant. Hann hefur farið um heima og geima, séð heiminn og geiminn og sjálfan sig í réttum hlutföllum og áttað sig.

Viðbrögð hans ætti að færa okkur heim sanninn um hversu mikill munur það er fyrir manneskju  annars vegar að VITA eitthvað og hins vegar að REYNA eitthvað. 
Til að skilja er ekki nóg að vita og hafa þekkingu.
Til að skilja þurfa menn að reyna á eigin skinni. 

I hope I will never recover from this, sagði karlinn.
Í mínum eyrum hljómar það svona: Ég vona að þessi opinberun muni móta líf mitt héðan í frá, að sjóndeildarhringurinn dragist ekki saman aftur, að ég hafi lært í eitt skipti fyrir öll að jörðin snúist um sólina, ekki um mig og að lífið er dýrmætt og viðkvæmt. 


Spidey sense

Jeg var ukarakteristisk oppmerksom her en dag og klarte å kvele en svindel i fødselen.
En venn sendte meg en melding og skrøt av min velutviklede “spidey sense”.
Jeg kjente ikke uttrykket, og slo opp i Urban Dictionary, en kilde til interessant informasjon.
Sterk intuisjon – magefølelse, betyr det.

En oppfordring til å stole på magefølelsen; her er det noe som ikke stemmer …..

Det må være en oppfordring til å stole på magefølelsen den andre veien også; her er det noe som stemmer!
Dette føles riktig. Dette går jeg for. Dette er det rette for meg, uansett hvordan det tar seg ut eller hva andre mener.
Jeg har en velutviklet “spidey sense”.

Den magen er ikke så dum, den!


Kvige eller ku

Jeg ble provosert av en avisoverskrift forleden: X HAR FÅTT KROPPEN SIN TILBAKE.

Den handlet om en her ikke navngitt småkjendis som hadde fått et barn og var kommet til hektene igjen. Hun hadde “fått kroppen sin tilbake“. På bildet så det ut som om hun aldri hadde vært befruktet.

Sosiale og andre media er fulle av unge mødre med manualene i den ene hånden og babyen i den andre. Treningssentrenes mammagrupper har ventelister. Amme og trimme i samme slengen. Effektive til tusen. Om å gjøre å slette alle spor etter fødselen, kan det virke som.

Fått kroppen sin tilbake?? Hva mener de?
Hadde hun mistet den? I fødselen? Var fødselen et tap for henne?
Hun har født et barn, for svingende! Hun har brukt kroppen sin, selvfølgelig har den endret seg! Hun har fått en ny kropp, en kvinnekropp.
Hun har gått fra kvige til ku – deal with it!

Jeg har født fire barn og kroppen min bærer preg av å ha vært i krigen. Jeg er stolt av mine arr. Det var ikke før ved svangerskap, fødsel og amming at min kropps fulle potensiale ble aktivert, at jeg ble klar over hva som faktisk bodde i den. Jeg mistet ikke – jeg FIKK min kropp i fødselen. En kvinnekropp er designet som fødemaskin, deri ligger dens ultimate potensiale. En fødsel endrer kropp og psyke – det er naturlig.
Jeg blir satt ut når jeg hører kvinner si at de ikke vil amme fordi det ødelegger brystene! Hva??

Ufrivillig barnløshet er en stor sorg. Ufrivillig fødsel kan også være en sorg. Frivillig barnløshet er et valg.

Uansett: sett pris på kroppen din, den er den eneste du har og fortjener respekt og pleie. Det er selvsagt at en kvinne styrker kroppen sin både før, under og etter et eventuelt svangerskap. Men skal målet være å “få kroppen sin tilbake”? Uten strekkmerker, uberørt og jomfruelig? Det er naturstridig. Sånn ser en kvinnekropp ut:

Ashlee Wells Jackson. 4thtrimesterbodies.com



Vestr fór ek of ver

I år ferierte vi på vestlandet.
Ops – beklager.
I VESTLAND, mener jeg!
Vi ferierte i Vestland.
Hordaland hører historen til og har slått seg sammen med både Sogn og Fjordane under navnet Vestland.
Rygene takket nei og forble i Rogaland.

Nok om det.
Dette var tidenens sommer i Vestland. Sol og varme dag etter dag. Hele familien med stort og smått i Gulehuset i ukevis. Bare fryd og gammen. Ungene vokste så vi kunne se det på kjøkkenveggen – der har vi målestokk.
Oppvaskmaskinen gikk 24/7 og på komfyren stod en gryte og kokte havregrøt fra morgen til kvelds. Litt som i eventyret. En sommer med så mange høydare at jeg går i surr. Mine villeste forventninger overgått.

Plutselig var alle reist igjen og vi satt toeine tilbake og hørte Gislefoss jr si at finværet var på hell.
Vi pakket i bilen og dro nordvestover for å ta en nærmere titt på Vestland.
Kjørte gjennom Sogn og Jølster uten å la oss distrahere – been there, done that.

Og jo – det var absolutt Vestland der vi kom. Jeg følte meg hjemme.

Hav, hav, hav, hav.
Fjell, fjell, fjell, fjell.
Vestlandske fjell. Ikke Aasmund-Olavsson-type gamle fjell i syningom .
Dette er gamle fjell in your face!
Og ikke er de alltid eins aa sjaa heller.
Nå er mange av dem prydet med mektige vindmøller med enorme vingespenn som går rundt og rundt og lager kraft og faller like godt inn i landskapet som monstermaster.

Første etappe gikk til Nordfjordeid.
Vi var innom kinarestauranten i Førde og spiste middag. Min mann har fått en forkjærlighet for det stedet, så det var et møst.
Jeg har aldri vært i Nordfjord før. Der ble vi innhentet av regnet og måtte ta paraply med på kveldspromenaden i sentrum. Vi fikk lokalisert Sagastaden og tatt noen bilder. Jeg sikret meg en selfie med Nordfjordeid kirke.

På døren til Sagastaden stod det et skilt med en barkode som jeg kunne scanne på min mobil og ta med hjem til hotellet og se film om vikingenes begravelsesskikker. Hva blir det neste???

Tidlig frokost (buffet – og det i disse coronatider) og så stilte vi opp hos vikingene idet de åpnet. Interessant utstilling om utgravingen av Myklebustskipet og gravskikker for lenge siden. Fasinerende. De omstendige og overdådige gravskikkene vitner om at folk trodde på en tilværelse etter døden og satte alle kluter til. Skipet var rekonstruert og kolossalt. 30 meter langt. Hvis vi sto i hver vår ende måtte vi rope til hverandre.

Vi skyndet videre til Selje der vi gikk ombord i klosterbåten og dro til Selja. Det var opplett, men grått. Klosteret kom langsomt til syne idet båten svingte rundt neset. Og det falt mye bedre inn i omgivelsene enn de før omtalte vindmøllene. Det gikk i ett med naturen. Et magisk sted.
Vi fikk et lite foredrag og ble så sluppet løs på egenhånd. Beliggenheten spektakulær. Historiens sus var hørbart. Jeg klatret opp til hulen. Det var så bratt at det nesten var litt skummelt. Jeg har så korte bein at jeg måtte sette meg og ake meg ned igjen som en unge der trinnene var høyest. Jeg droppet vindetrappen opp i tårnet.
Jeg ringte med kirkeklokken. Den hadde en klar og sildrende stemme som fyllte hele øyen og inviterte til kontemplasjon.

Hva er fjell og hva er kloster?

Regnet lot det bli med tanken og stilte ikke opp, heldigvis.
Vi kjørte videre til Vestkapp. Veien ble smalere og smalere, og brattere og brattere og høyere og høyere. Vi parkerte da vi trodde vi var kommet til veis ende. Der sto vi og så utover Stadthavet i 20°C pluss. Ikke et vindpust.
Mot vest så vi Stadt med store skip nordgående og sørgående. De virket forsvinnende små i sammenhengen.

Mot øst hadde vi utsikt over Vanylven og Sykkylven og Nordfjord.
Hva er forresten en ylv? Og hvorfor er den ene ylven van- og den andre syk-?

Da vi hadde sett oss mette oppdaget vi at vi ikke var ved veis ende likevel, men at det lå en vei videre opp og rundt en kulle. Der oppe lå det et lite hus. Stedets kiosk og restaurant med terrasse utenfor. Og utsikt i fleng.
In the eff-ing middle of the absolute eff-fing nowhere.
Været var herlig og utsikten sublim. Skulle vi koste på oss en is?
– Vi spiser middag, sa Kristján.
– Her?? sa jeg. In the eff-ing middle of eff-ing nowhere? Hva har de her, tror du? Oppvarmet frossen karbonade fra i går? Toro tomatsuppe?
Jeg lot meg overtale og fikk mitt livs overraskelse. Gourmetmat. Den breiflabben med risotto verde som jeg fikk servert ville ha hevdet seg på Manhattan!

Jeg bestilte overnatting i Måløy. Hos Thon. Han stoler vi på.
Vi måtte lete litt etter hotellet selv om det hadde den greie adressen Gate 1.
Vi tok kvelden tidlig.

Dagen etter gjorde vi gågaten i Måløy og jeg fikk kjøpt meg en ny veske. Jeg må bli litt flinkere til å fornye meg, så jeg gjorde en innsats. Merket var norsk og het Lycke og jeg hadde aldri hørt om det før. Da jeg hadde betalt, oppdaget jeg at modellen het Askøy. Av alle ting! En strileveske – ikke rart jeg falt for den!

Vi gikk til Måløyraidsenteret. Informativ utstilling om et rystende tema. Jeg visste ikke at Martin Linge mistet livet der. Hospitalbunkersen i kjelleren gjorde inntrykk.

Vi rakk fergen til Oldeide.
I første kryss ville sjåføren sette nesen mot Førde (og kinarestauranten, antakelig). Jeg stod opp og pekte vestover, omtrent som Leiv Eiriksson på Christian Kroghs maleri. Jeg fikk viljen min.
Skiltet sa at veien gikk til Smørhamn. Aldri hørt om det før. I Bremanger kommune. Hørt om det.

Regnet fortsatte å glimre med sitt fravær. Hele Bremanger var full av sol, sommer og idyll.
Å Vestland, Vestland!
Vi endte til slutt opp i Kalvåg der sommeridyllen toppet seg i Brekkestø møter Henningsvær. Hvite små hus, røde rorbuer, fiskemottak, trebrygge, klukkende bølgeskvulp og bratte fjell i bakgrunnen.
Reker og hvitvin på bryggekanten. Kan det bli bedre?

Vi bestemte oss for en overnatting til – ingen grunn til å haste til Bergen.
Hvor skal vi sove i natt? Jeg satte fingeren på kartet. Svelgen.
Svelgen? Kommunesenteret i Bremanger. Ok. Vi prøver Svelgen.
Vel fremme kastet vi et blikk på Elkem Bremanger og ble enige om at dette ikke var noe blivende sted.

Florø kanskje? Norges vestligste by? Er vi vestpå, så er vi vestpå!

På telefon fikk jeg kontakt med verten på Comfort hotel. Han var overstadig imøtekommende og fant et rom til oss med utsikt over havnen.
Middagsrestauranten var full av folk. Mange gikk i grønt. Jeg tror det var valgstrategimøte hos Florø senterparti. Hun der Navarsete var midtpunkt. Hun gikk riktignok i rosa.
Alle i restauranten bestilte buffet unntatt jeg som bestilte fiskesuppe uten blåskjell. Den var kjempegod.

Dagen etter var det hjemreise, og det begynte å regne, så det passet jo fint.
Vi kjørte i ett strek. I Sandane gjorde vi riktignok et forsøk på å stoppe og mingle med de innfødte – de feiret Sandanedagane. Men etter halvannet år i Covid-isolasjon ble vi så overveldet av den hemningsløse folkemassen at vi rømte tilbake til bilen (som var feilparkert) og rystet sandanestøvet av våre føtter.

Etterhvert som vi nærmet oss Bergen ble landskapet mer og mer sånn som vi kjenner det og det pleier å være. Vanskelig å definere, men det er forskjell på Vestland og Vestland.
Hjemme er tross alt best. Og Askøyvesken var kommet hjem.

Overskriften “Vestr fór ek of ver” er første linje i Höfuðlausn av Egill Skallagrímsson.
Det har ingen sammenheng med vår biltur.
Bortsett fra at det er snakk om hav begge steder.
Og litt snakk om vikinger og vikingskip også.
Og både jeg og Egill har vært på Askøy.
Og vi har begge dradd i vesterled.

Uansett er det et kult kvad – første eksempel på enderim i norrøn diktning.
Snedig kar, han Egill.

Vestr fórk of ver,
en ek Viðris ber
munstrandar mar,
svá’s mitt of far;
drók eik á flot
við ísa brot,
hlóðk mærðar hlut
míns knarrar skut.


Tabouleh

Libanon? Midt-østen?
Derifra kommer denne oppskriften. Kjempegode greier.

Kok bulgur som oppgitt på pakken. Avkjøl og bland i presset sitronsaft og olivenolje og la stå og trekke.
Der er ok å salte litt også …
For den som vil være litt mer KETO går det fint å erstatte bulgur med blomkålsris, ev. blanding av blomkålsris og hampkjerner. Smaken er i praksis den samme.

Hakk rikelig med persille, 2-3 bunter, uten stilkene.
Finhakk!
Finsnitt vårløk og bland uti.
Få tak i små tomater, perle-, cherry-, klase-, delicioso-, juhanita- eller hva de nå heter, de nye små typene.
Del dem i to og fjern kjerner og væske før du blander dem i salaten.
Bland det hele godt.

Denne salaten blir bedre hvis den får stå en stund.
Den siste resten kan med fordel blandes ut i en vanlig grønn salat.
Noen hakker mynte uti også – det er fritt frem – smak og behag.


Sommersalat

Denne fant jeg på frukt.no og den er skikkelig god og passer særlig til grillmat.
Finsnitt nykål.
Finsnitt vårløk.
Hakk fersk koriander.
Bland i granateplekjerner.
Tilsett passelig mye kokt og avkjølt quinoa
Tilsett havsalt og nypresset sitron/lime-jus.
Bland godt.
Har godt av å stå kaldt en liten stund før måltidet.


Kylling lazone

Kok spaghetti.
Kyllingfillet strimles og krydres godt med rosmarin, cayennepepper, paprika, salt og pepper, ev. hvitløkpulver.
Stekes i smør/olje.
Press hvitløk og stek myk i smør. Hell over rikelig med fløte, rør regelmessig og kok inn til fløten begynner å tykne.
Bland spaghettien god med fløtesausen og tilsett den stekte kyllingen.
Hakket persille kan godt blandes i.
Revet parmesanost over.
Gjennomvarmes og nytes med en kraftig rioja.

Comfort food!


Kylling med aroma

Denne er fra Midtøsten, sakset fra kokeboken Jerusalem. Kjempegod.

Skjær to løk i tynne skiver og stek på middels varme i 15 minutter så den blir gylden og karamellisert uten å brenne
Legg vel et kilo kylling uten skinn i porsjonsstore stykker i en skål og gni inn med salt og rikelig pepper. Kyllinglår uten bein er idéelt.
Finn fram mortelet og støt grovt 10-12 kardemommefrø, 8-10 nellikspiker og 2 kanelstenger. Krydderet og passelig mye olje helles over kyllingen og blandes godt så alle stykkene blir dekket.
Dette er en gryterett, så nå skal gryten fram. I den skal det litt olje i bunnen og så skal kyllingbitene stekes et par minutter på hver side – med krydder og det hele. Det begynner å lukte jul i huset …
Ta kyllingen ut, det gjør ingenting om litt av krydderet blir igjen.
I gryten skal det nå helles 300 gr ris, passelig mye salt, den karamelliserte løken og en neve eller to av syrlige bær. Rips gjør seg så til de grader …
Rør dette skikkelig godt sammen. Så skal den stekte kyllingen uti. Bland kjøttstykkene godt sammen med risen. Kok opp 5,5 dl vatn og hell over. Bland det hele og la koke på svak, svak varme i 30 minutter eller så. Det er ok å røre rundt én gang, men helst ikke mer. Ta gryten til side. Legg et kjøkkenhåndkle over gryten uder lokket og la det stå i 10 minutter slik. Hakk rikelig med koriander, persille og dill og strø over. Servér.