Lyse øyeblikk


Syrlig kylling

Kyllingbryst, myke dadler uten stein, shalottløk, basilikum, vann, rødvinsedikk og balsamikedikk.
Salt og pepper.
Ta mange nok kyllingbryst.
Skjær lommer í dem og fyll med grovhakkete dadler og basilikum. Brun dem godt i smør, krydre med salt og pepper og legg i ildfast form. Kok ut pannen med vann og edikk. Hell væsken over kyllingen.
Skjær løk i tynne skiver og strø over kyllingen sammen med flere dadler.
Inn i ovnene på 200°C og stek til kyllingen er gjennomstekt.
Potetmos.
Veldig godt.


Sti-finneren

Vi synes det er kjekt med bilturer på ukjente veier.
Hos oss er det som regel han som sitter bak rattet.
Jeg er en like god sjåfør vil jeg påstå, men han er en håpløs sidemann. Han kan ikke lese kart og han kan ikke holde munn. Han er en back-seat-driver selv når han sitter i forsetet.
Jeg holder det ikke ut.
Ergo: han kjører.

Det er et postulat at menn ikke liker å spørre om vegen.
Det er ikke noe problem, for ved sin side har han en kompetent og erfaren kartleser og stifinner: meg. Jeg kan bruke kart og jeg har et årvåkent blikk for veiskilt og merkinger, kan legge sammen to og to og er flink til å finne fram.
Jeg peker og sier: Kjør der! Han lystrer og svinger uten å kny. Full tillit.
Sånn har vi klart oss i førti år på vegene.

Men nå har det skjedd noe!
Min tidligere så lydige og medgjørlige ektemann har kommet i trass-alderen.
Jeg har fått konkurranse fra uventet hold!

Et annet postulat sier at menn er svake for dingser.
Tekniske duppeditter som blinker og piper og kan trykkes på og som skal utføre handlinger som menneskeheten hittil har klart å utføre på egenhånd.
En sånn greie har vi fått installert i bilen.
En GPS. Eller PMS, MMA eller PTSD eller hva i helsikke det heter.
Med et strålende smil presenterte min bedre halvdel meg for denne innretningen som settes opp i bilen og kan stilles inn på hvilken som helst adresse og gjøre meg overflødig.
Stor stas!
Apparatet tas fluksens i bruk. På død og liv skal adressen stilles inn om vi så bare skal på butikken. En veg vi kan kjøre i søvne. Det er mer tidkrevende å slå inn adressen enn å kjøre dit. Det lønner seg å gå!
Jeg er sur.

Maskinen snakker til deg. Den har “personlighet”, du kan selv velge hvilken. 
Første alternativ er en laid-back ung mann med bred, snøvlende australsk aksent. Når bilen starter, våkner han til live med et tydelig gjesp, en rap og et rungende “G´day mate!
En halvtime med den fyren tytende ved hver korsveg – og jeg stiller et ultimatum: Nå er det enten jeg eller Crocodile-Dundee her som avslutter turen! På flekken!
Neste alternativ er  en foxy lady som må være rekruttert fra et telefon-sex byrå. Hun nærmest stønner ordene ut av seg med hes røst – så laidback at det høres ut som om hun har lagt seg helt flat. Uanstendig flat.
Med forførende stemme oppfordrer hun sjåføren til å ta tredje avkjørsel i rundkjøringen.
Og han gjør det!
Selv om jeg protesterer heftig!
Jeg har vært her hundre ganger før. Jeg vet at det er lurere å ta avkjørsel nummer to.
Tror du jeg når fram når lokkedamen frister med en avstikker?
Er du sikker på det?” spør han med dårlig skjult skepsis.
Fra å alltid ta mine ord for god fisk har han gått over til å tvile.

Jeg furter sjalu og sier: “Ok da. Bare hør på det kvinnemennesket, du.  Bare  ta tredje avkjørsel du,  så få vi se hvor det bærer hen..”
Han blir usikker og kjører rundt og rundt i rondellen en stund – tynget av valgets kval.
Mye står på spill …..


Skoleplassen eller Mannen med ljåen

Skoleplassen på Kleppe skole var gruslagt og stor nok.
Håndballbanen tok mest plass. Der spilte de store håndball i friminuttene. Der kunne vi små leke Hauk og due eller kanonball når det ble vår tur. Der var det sekkeløp og eggeløp på 17.mai og der brakk jeg foten i 6.klasse. I en håndballkamp. 
Det var Rune Steffensen som trakket på leggen min så den gikk i to. Jeg prøvde å stå i forsvar og han var ett år eldre enn meg og stor for alderen.  Jeg haltet av banen og beklagde meg ikke så han hadde nok aldri peiling på at han hadde skadet meg. Jeg gikk til og med hjem på brukket fot og bar med meg en svær veske med alle lagdraktene som jeg hadde ansvar for. Da jeg kom hjem var foten så hoven at klærne måtte klippes av og jeg måtte vente en uke på at hevelsen skulle gå ned før foten kunne gipses. Trass dette fikk jeg en lidenskap for håndball som holdt seg lenge.  Nok om det  
Jeg kan ikke huske at vi spilte så mye fotball der. Kanskje fikk vi ikke lov. Vinduet til lærerværelset lå innenfor skuddhold …

Men altså håndball, kanonball og Hauk og due. Og annen fysisk utfoldelse.
Enerne i leken var de som var best utstyrt med det som Gardner kaller “kinestetisk intelligens”.  Det var ikke nødvendigvis de samme som hadde overtaket i skoletimene. Det rådde andre regler på skoleplassen, der ble man målt utfra andre premisser. Og vi ungene klarte helt uten hjelp fra de voksne å finne ut hvem som var mest kinestetisk intellingent. Det var enerne som fikk velge og vrake og være kaptein på lagene. Skoleplassens lover var klare for alle, de sterkeste bestemte og for oss andre var det bare å belite seg 
Det var sikkert tøft for dem som ble valgt sist hver eneste gang. Daglig bekreftelse på lav status.  Særlig var det ydmykende for de guttene som ble valgt etter at de beste jentene var tatt ut, for disse lagene var nådeløst kjønnsnøytrale,  her ble du tatt ut etter meritter, ferdig med det.
Jeg ble som regel valgt tidlig. Jeg hadde noen saftige drusere i kanonball og spilte ganske intelligent i håndball. Jeg kunne plassere meg strategisk og løp ikke hodeløst rundt etter ballen uten mål og med som mange andre.

Like nedenfor håndballbanen, på andre siden av gjerdet, bodde Hushaugen. I et lite hvitt vestlandsk gårdshus med løe over vegen og potetåker foran stuevinduet. De var nærmeste nabo til skoleplassen, en utsatt beliggenhet.
En feilpasning, og ballen havnet i åkeren til Hushaugen. Å nei!
Dit var det bare de modigste guttene som turte å klatre for å hente. For Hushaugen – aka Ballatjuen –  var ikke til å spøke med. Han hadde fått sitt alias fordi han pleide (fikk vi høre) å beslaglegge baller som havnet i åkeren, og en ball var en verdifull eiendom i den tiden.
Og –  som om ikke det var skremmende nok – så gikk det frasagn om at en gang hadde han hentet ljåen og stukket hull på en ball!  

Antakelig var Ballatjuen bedre enn sitt rykte. Det var to av dem, brødrene Alfred og Harald. Jeg tror det var Alfred som var mannen med ljåen. 
Det ble etter hvert skolen som fikk overtaket. De to brødrene vandret heden og SFO flyttet inn i gårdshuset. Åkeren var blitt lekeplass. 
Nå står huset til nedfalls og skal rives når kommunen får råd til det.

Sic transit gloria mundi ..

 


Uværs-skuret

Ut på tur – aldri sur var det som gjaldt på barneskolen. Vi skulle ut i friminuttene uansett vær og vind, det var ingen bønn.
Å få være inne i friminuttet var et sjeldent og misunnelsesverdig privilegium som var forbeholdt de heldiggrisene som var småforkjølte og hadde melding med hjemmefra.
Men det var litt rart å være inne i friminuttene også. Veldig rart og stille når alle var gått ut. Klasserommet så helt annerledes ut. Det var egentlig bra når det ringte og flokken kom brasende inn igjen.

Hvis vi måtte ut og været var dårlig kunne vi alltids søke ly i uværsskuret.
Det var overbygd med murgulv og lange flate vegger som egnet seg ypperlig til å spille ball mot. Vi kunne jo selvsagt være der selv om været var bra, og det var ofte kiving om plassen. Alle leker som krevde veggplass og hardt, jevnt underlag var det best å leke der. 

Jeg går ut fra at det kunne gå hardt for seg på  skoleplassen da som nå. Mobbing var riktignok ikke oppfunnet enda. Den gangen het det “terging”.
Jeg var litt utsatt for terging siden jeg var datter av læreren, men jeg kan ikke huske at det bet noe særlig på meg. Jeg hadde ikke talent for å ta sånt til meg. 
Det jeg kan huske er at guttene terget meg for en hatt jeg hadde i 10-årsalderen. Den hadde fasong som en hjelm med brem, øreklaffer og stropp under haken. Den var rød, og jeg var ikke særlig glad i den. “Brannmann” ropte de etter meg og lo.
Det må jo ha gjort inntrykk siden jeg fortsatt husker det men jeg tror ikke det var så ille. Eli, min bestevenn, hadde en maken hatt, merkelig nok. Den var lyseblå, så den gav ikke anledning til “brannmann”-kalling, men litt felles trøst var det nok i det. 

Skoleklokken hang oppe i kroken av uværsskuret, og når den ringte ga det en vanvittig gjenlyd inni der. Da var det på tide å stille opp.

Da klokken klang, så fort vi sprang, og ingen stod igjen og hang,
men glad og lett og rank og nett vi stod på plass med ett.
Vi stod som perler på en snor, og ingen av oss sa et ord, og ingen lo,
men stille stod vi sammen to og to.
– ish …..


Kleppe skole

Sånn så Kleppe skole ut like før jeg begynte der i 1963. Skolen var min arbeidsplass i sju år, midtpunkt for all slags aktiviteter i bygden og et samlingssted ved store anledninger. Mine foreldre hadde hele sitt yrkesaktive liv der. Jeg vikarierte der også, faktisk, et par ganger i studieårene.

Gamleskolen midt på bildet stod ennå da jeg begynte på skolen. En gang hadde den vært nyeskolen og var et gedigent bygg egentlig. Den ville vel neppe levd opp til dagens brann- og sikkerhetsregler og ble etterhvert revet, men der startet min skolegang. 
I første etasje var det sløyd- og håndarbeidssaler.
Sløydsalen var for guttene. Jeg lærte aldri å slå i en rett spiker. Det var ikke noe for jenter. Inne på sløydsalen var det alltid deilig duft av sagflis og lim og gjennom døren kunne vi høre underlige lyder. Snekkerlyder.

Vi hadde håndarbeid med fru Skei Pedersen og der var det ikke mye slinger i valsen. Det var skikkelige greier. Vi lærte nyttige ting; å behandle nål og tråd og saks og symaskin, ta mønster og ikke minst: tråkle. Alle sømmer måtte tråkles med en egen type tråkletråd som røk hele tiden. Jeg ville helst bare sy alle sømmene direkte på maskin men nei! Tråkle først. Jeg har en mistanke om at den tråklingen mest var for å holde oss i ånde mens vi ventet på at maskinen skulle bli ledig.
Når vi så hadde brukt maskinen, måtte vi plukke tråklesømmen vekk igjen. Da satt den bommende fast under maskinsømmen og det var et svare strev å få den vekk. Vi brukte enda lenger tid på å av-tråkle enn på selve tråklingen!
Men som sagt, det var ordentlig undervisning.
Vi sydde baby-doll. Det var et in-plagg på 60-tallet. Et soveantrekk med kort bukse og ermeløs overdel. Jeg fikk tildelt et småblomstret crepestoff og plenty av det. Nok til at, da jeg senere fikk barn selv kunne jeg sprette det opp og ha rikelig til babysengetøy. Det egnet seg ypperlig til det.
Jeg husker også at jeg som 13-åring under fru Skei Pedersens våkne blikk sydde meg en skjorte med isatte ermer, mansjetter med knapper, krage, knappestolpe og slips. Det tviler jeg på at jeg ville ha fått til i dag!
Den var grønnaktig – litt borti oliven – og ensfarget. Slipset var løst og hadde samme bunnfarge med noen kruseduller på i en litt mørkere farge. Jeg er imponert når jeg tenker tilbake. Lurer på hvor den ble av. Skulle ikke forundre meg om jeg sydde den også om til ungene. Vi lærte å bruke det som var brukelig.
Vi hadde håndarbeid på realskolen også. Der sydde jeg meg blå battlejakke med glidelås, linning, krage og lommer. Og hvitt miniskjørt med linning, legg og isatte lommer. Utrolig! Jeg tror til og med at jeg gikk med det noen ganger.

Vi hadde skolekjøkken også, ikke å forglemme. På alvor.
Vi stilte med hvite forklær og skaut og arbeidsbok som vi noterte alle oppskriftene i.
Vi jobbet i grupper på fire. Eneren laget middag, toeren bakte og treeren og fireren hadde traurige jobber som å vaske, stryke og rydde. Det gikk på omgang. Til slutt satt gruppene ved hvert sitt bord og spiste maten. Det var skikkelige greier med skikkelige råstoffer. Nå kan jeg ikke huske om dette bare var for jentene. Det skulle ikke forundre meg, men jeg kan faktisk ikke huske det.
Jeg lærte mye nyttig i håndarbeid og husstell.

Hvis jeg hadde vært litt sterkere i rommålslære hadde jeg kanskje ikke gjort den feilen som jeg gjorde første gang jeg (og Eli Marit) skulle prøve oss på hjemmebakst. Med skolekjøkkenarbeidsboken oppslått på “korintkake” rørte vi frimodig ut i deigen 500 g margarin istedenenfor 50 g.
Er det ikke i Bibelen ting flyter i smør og honning? Eller var det melk og honning?
Vel – jeg vet hvordan det ser ut når ting flyter i margarin!

Vi drev med litt av hvert som ville vært forbudt i dag …
Vi sang bordvers før vi spiste nistematen. Vi sang salme og sa fram Velsignelsen stående ved pulten før vi gikk hjem. Uten å ta skade av det, vil jeg påstå. 
Og vi hadde skolesparing! Askøybanken hadde en liten filial i klasserommet. 
Husker jeg feil? 


Material-rommet

Materialrommet var et skattkammer på nivå med Aladdins hule. Som barn av to av lærerne fikk jeg av og til komme inn bak kulissene.
Hyllemeter på hyllemeter av ting og tang. Lærebøker i klassesett, skrivebøker i bunker, blyanter og viskelær, kritt og svamper Dette var før tusjtavlenes tid. Vi trente skjønnskrift med penneskaft, splitt og blekkhus! Jeg har brukt trekkpapir i min tid. Vi var bare én generasjon unna fjærpennen.
Garn og stoffruller til håndarbeid og plansjer til bruk i alle mulige fag.

Fargebilder av de indre organene med tarmsystemet som ekkelt blikkfang. Vi hadde også en torso i naturlig størrelse, uten bein og armer og hode, men åpen foran. Vi kunne ta ut organene og se hva som var bak. Frastøtende, spør du meg. Jeg tror den torsoen var grunnen til at jeg aldri gikk inn for medisinstudiet Vi hadde også en modell av et øye på størrelse med en stor grapefrukt. Blodsprengt. Og ganske ekkelt.  
Pipetter og bunsenbrennere. Hvem var Bunsen egentlig? Lingvisten våknet tidlig i meg; jeg var mye mer nysgjerrig på ordets opprinnelse enn på hva man kunne bruke en bunsenbrenner til. Jeg fant det jo ut etterhvert. Hva varme kan forårsake av fysiske reasksjoner.

Fysikklæreren (min far) skulle demonstrere det faktum at varmt vann er lettere enn kaldt vann og stiger opp til overflaten.
Et glasskar med vann og sagflis som skulle synliggjøre strømmene ble plassert over en – wait for it – bunsenbrenner.
Ikke før hadde bunsen fått fart på sirkulasjonen før glasset sprakk og vannet fosset utover kateteret og slukket hele bunsen-flammen. Bunken med stilebøker ble ille berørt.
Fysikklæreren (min far) bannet stygt.
Hele klassen lærte at varmt vann stiger opp til overflaten, at iskaldt glass som blir plassert over åpen ild kan sprekke, i tillegg til noen nye bannord.
Nyttig, om enn utilsiktet, læring.

Det var spennende på materialrommet. Plansjene hang på rad og rekke etter emne. Bibelhistorie hadde en hel avdeling, også naturfag naturligvis.
Fugler, fisker, insekter og planter med intrikate rotsystem og fantasifulle frø og frukter.
Hver årstid hadde sin plansje. Høsten hadde gjess i plogformasjon på veg sørover, bugnende epletrær med bestefar i stigen iferd med å plukke. Han hadde bukseseler. Høyonn og skur i full gang, mor med stakk og skaut tok opp poteter, ekorn samlet nøtter og far med øks i den ene hånden og den andre rundt ringen i grisetrynet på veg rundt fjøshjørnet.
Fortsettelsen fulgte på juleplansjen der grisen lå på bordet med eple i munnen.

Borte under vinduet stod stensilmaskinen med sveiv. Dette var før fotokopiens tid. Blåpapir med gjennomslag og rulle som stensilerte. Sterk lukt av den spriten. 
 
Materialrommet var et av de største rommene såvidt jeg husker. Større enn lærerrommet og mye større en rektors kontor. Han var den eneste som hadde eget kontor. Staben hadde vel i praksis hjemmekontor.


Bolig i seg selv

Å bo i seg selv.
Vi jeg bo her?
Er dette et godt sted å bo?
Hvordan er dette hjemme innredet?

Hans Børli sier:

Ett er nødvendig her i denne vår vanskelige verden av husville og heimløse:

Å ta bolig i oss selv.

Gå inn i mørket og pusse sotet av lampen slik at mennesker på veiene kan skimte lys

i dine bebodde øyne


Hvordan går det?

Jeg dumpet borti et TV program forleden. Vårt lille land? Var det det det het?
Der hadde de et innslag der de gikk bort til tilfeldig forbipasserende på gaten og spurte hva som hadde gjort dem glade i løpet av dagen. De fikk svar fra alle de spurte. Og sånne fantastiske svar!
En gymnasiast med unorsk etnisk bakgrunn smilte over å ha fått 5 på norskprøven. 
To litt nedsegne karer med rusbakgrunn på veg for å hente sin daglige metadon smilte
over å ha støtt på hverandre og stod tett omslynget.
En langhåret ung mann med stygge tenner smilte av glede over en liten jente som hadde fått ny kjole og stod foran han i køen. Hun snakket ustoppelig til moren sin om hvor glad hun var for den nye kjolen, og gleden smittet.
En dame hadde vært på museum og sett en utstilling om romfolkets og sigøynernes tilværelse og historie og var tydelig beveget og glad for å ha fått de opplevelsen.
En ung jente smilte glad for den gode kaffen hun hadde fått på kaféen. 

I det hele tatt – ingen hadde problemer med å finne svar på spørsmålet. Alle var glade.
Jeg ble tankefull.
Dette er kanskje spørsmålet vi burde stille hverandre oftere. Oppfordre hverandre til å dele gleder.
I stedet for den trøtte frasen: Hvordan går det? Som sjelden er opphavet til givende samtaler: Hva har gjort deg mest glad i dag?


Allt uns festing brestur

Så stilig. Noe så stilig!
Davíð Þór Jónsson, sokneprest i Laugarneskirkju, har gitt ut dikt, tekstene til tretten av de klassiske messeleddene i drottkvætt versemål. 
Introitus – kyrie – gloria – halleluja – credo – pax – praefatio – sanktus – oratio eucharistica – oratio dominica – agnus dei – benedictio – exitus. 

Drottkvad er det dyreste og mest forseggjorte versemålet som skaldene brukte når de ville sette alle kluter til. Et herlig versemål som sømmer seg  foran  kongens/drottens trone.  
Davíð har virkelig taket på skaldemålet og får det til å flyte skikkelig. Mettet og tungt av innhold, stavrim, innrim og rytme. Han begrenser bruken av heiti og kjenninger, takk og pris, så tekstene er lettere tilgjengelige enn hos Egil Skallagrímsson. Men høytiden, tyngden og den magiske, nærmest hypnotiserende, rytmen komme fram. Bra jobbet!


Islandsk krim

Nordisk krim i bok og på film har gått seiersgang over verden de siste årene har jeg forstått.
Også islandsk krim i bok og på film.
I år fikk jeg tre islandske krimbøker til jul, helt ferske, og nå har jeg lest dem alle tre. Jeg er ikke kjempeimponert – er jeg kanskje for kresen?
Arnaldur Indriðason: Þagnarmúr
Yrsa Sigurðardóttir: Bráðin
Ragnar Jónasson: Vetrarmein

Arnaldur er den beste. Han skriver lett og ledig, en jordnær fortellerstil med troverdige karakterer og et ikke altfor usannsynlig plot. Han springer fram og tilbake i tid uten at det virker påtatt og oppkonstruert.
Konráð, den pensjonerte politimannen, er hovedpersonen for fjerde gang på rad. Nok en gang kommer han fram til sannheten og nok en gang har saken røtter langt bakover i tid. Og nok en gang viser det seg at saken har relevanse til mordet på Konráðs far – vi kommer litt nærmere sannheten i den gåten. En elegant fortelling. Terningkast? 5

Yrsa er desidert den verste. Bortkastet tid, spør du meg. Et vanvittig handlingsforløp med en usannsynlig forklaring. Vi sitter andpustne igjen med tilsammen sju lik! Og en morder som går løs uten at noen har et snev av mistanke om at noe straffbart har funnet sted. Please!
Lange og uinteressante skildringer, lange avsnitt med indre dialog ad nauseam, barnslige effekter med mumling i natten, barnegråt på loftet, hunder og katter som freser mot usynlige spøkelser, skumle skygger utenfor vinduene …. Spar meg!
Terningkast? 2. Toppen!

Ragnar Jónasson er det nye stjerneskuddet, har jeg forstått. Eller nytt og nytt – han har holdt på noen år, det er bare jeg som henger etter. Ragnar har oversatt 14 av Agatha Christies bøker til islandsk. Respekt!
Dette var en lettlest bok, helt grei underholdning. Historien er ok, personene ok, språk og fortellerstil ok. Siglufjörður er scenen og han prøver å gjøre litt ut av det, der er det forbedringspotensiale. Hovedpersonen er Ari Þór Arason, nytilsatt politisjef med røtter i byen. Han er en interessant person som Ragnar tydeligvis har planer om å videreutvikle. Sånn kan det i alle fall virke siden han har stappet inn en helt urelevant og forstyrrende bihistorie om skilsmisse og bortflyttet ekskone med sønn. Litt klønete.
Men alt i alt ok reiselektyre. Med forbedringspotensiale. Ari kan gjøres interessant, og i naturskildringene av Siglufjörð har han mye å gå på.
Terningkast? En god 3-er


Brosme er bra

Denne er å anbefale – oppfunnet av Úlfar Eysteinsson, chef-poisson.

Få tak i fersk og fin brosme, lange eller annen fast fisk. Skjær den i fyrstikkeskestore biter og vend i mel som er blandet med litt salt og passelig mye god karry.
Snitt løk, hvitløk, purre, gulrøtter og rød paprika og stek godt på middels varme så det blir mykt og smakene blander seg godt.
Stek fiskestykkene på begge sider i smør, hell grønsaksblandingen over.
Bland 1-2 dl fiskekraft med 2-3 ss god sennep, dijon liker jeg bra, eller engelsk eller søt eller en skje av hver …
Hell kraften ut i gryten, pøs på med litt fløte og la det putre til du tror fisken kanskje er gjennomkokt. Da er den nok det …
Spises, nei: NYTES med kokte poteter.


Paprikakveite

Denne er superenkel og god. Det handler bara om å få tak i fersk, god kveite.
Skjær kveite i passelige porsjonsstykker og ta ut eventuelle bein. Legg den til marinering i rød pesto en stund, gjerne en time eller to.
Strimle masse løk og enda mer rød paprika. Steik det i smør på middels varme til det er skikkelig mykt og deilig. Salt etter behag.
Steik kveitestykkene på begge sider, hell marinaden og paprikablandingen over og la det trekke ferdig og bli skikkelig gjennomvarmt.
Poteter.


Ó faðir, gjör mig

Ó, faðir, gjör mig lítið ljós um lífs míns stutta skeið,
til hjálpar hverjum hal og drós, sem hefur villzt af leið.

Ó, faðir, gjör mig blómstur blítt, sem brosir öllum mót
og kvíðalaust við kalt og hlýtt er kyrrt á sinni rót.

Ó, faðir, gjör mig ljúflingslag, sem lífgar hug og sál
og vekur sól og sumardag, en svæfir storm og bál.

Ó, faðir, gjör mig styrkan staf að styðja hvern, sem þarf,
unz allt það pund, er guð mér gaf, ég gef sem bróðurarf.

Ó, faðir, gjör mig sigursálm, eitt signað trúarlag,
sem afli blæs í brotinn hálm og breytir nótt í dag.

Matthías Jochumsson.


Hvordan ser Gud ut?

Stephen Fry er ateist. Han tror ikke på Gud og snakket om det i et TV intervju som han gav til Gay Byrne i 2015. Intervjuet went viral som det heter, til Stephens store overraskelse. Han fikk mange reaksjoner, noe som er interessant i seg selv.
Fry har ordet i sin makt og det er en fryd å høre han ordlegge seg. Ingen bruker så mange flotte og lange ord som han.
Han kan ikke tro på Gud fordi det er så mye vondt i verden. Hvis det finnes en gud så må det være en jævlig Gud som er ute for å ta oss. Han mener kanskje det er lettere å tro på en Gud som ordner alt, at det bare er i en perfekt verden kan man tro på Gud?
For å gjøre det klart med én gang: Jeg tror heller ikke på den guden Fry ikke tror på.

Ingen har noensinne sett Gud, sier folk.
Men det stemmer vel ikke helt, gjør det vel? Vi kristne tror på en Gud som ble menneske og i aller høyeste grad var både synlig og tydelig.
Jesus viste oss Gud, så den kristne Gud er synlig med det blotte øye.
Viste han seg å være et vesen som sitter i sin himmel og sender lyn, torden, flom og AIDS ned over syndige mennesker mens han gjerrig holder tilbake mirakelkurer for trakom og kreft hos barn?
Nei, det viste seg at Gud VAR et barn. Et barn av fattige foreldre, et flyktningebarn ifølge evangeliet etter Mattheus.
Sånn ser Gud ut:

Det dere gjør mot en av mine minste små har dere gjort mot meg.
Den kristne Gud menger seg med de utstøtte, han tjener andre.
Hvis vi vil tjene Gud er det de retningslinjene han har gitt oss.

Hvorfor har vi krig? Hvorfor voldtar voksne menn babyer? Hvorfor kom det tsunami i Thailand? Hvorfor dør folk? Hvor er du Gud midt oppi all elendigheten?

Jeg tror på Gud midt i en uperfekt verden. Midt i den verden vi mennesker har skapt og skaper. Jeg tilhører en kirke som tilber en lidende gud ikke en opphøyet fjern Gud. En Gud som har visitert i den menneskelige verden og fått smake lidelse, sorg og død. Som selv ropte: Eli, Eli, lama sabakhtani. Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Min Gud er nær både i glede og sorg.


Ikke min greie

Jeg, som så mange andre, har lest boken The life-changing Magic of not Giving a F**k av Sarah Knight. I reklamen står det bl.a. “The bestselling book everyone is talking about, revealing the surprising art of caring less and getting more.
Caring less – getting more.

Continue reading