Bønn er ikke en menneskeoppfinnelse. Det er ikke en metode som mennesket har funnet på for å prøve å påkalle oppmerksomheten til guddommen, be om hjelp og legge fram gode forslag til høring, i håp om positiv respons.
Bønn er noe Gud har funnet på.
Hvis du merker en tanke om, et behov for, en nysgjerrighet på bønn er det den Hellige Ånd som nipper borti deg for å påkalle DIN oppmerksomhet. Det er et tegn på at Gud vil snakke med DEG.

Alt godt kommer ovenfra, er det ikke noe som heter det?
Initiativet til bønn kommer fra Gud. Han vil snakke med deg. Uansett hvor og når du befinner deg i bønn; i et nødskrik i havsnød, i desperasjon ved en sykeseng, i en bordbønn, på sengekanten med barnebarnet eller som deltaker i kirkebønnen en søndag, er det Gud som har kalt deg dit, og du kan være sikker på at Han sitter ved siden av deg der og da.
Det klassiske spørsmålet: Hører Gud bønner? blir derfor helt tullete!
Hører Gud bønnen din? Dah! Det var Han som satte den i gang!
Spørsmålet er vel heller: Hører DU bønner?
Er du en lytter i samtalen, eller er du en av dem som snakker i ett kjør om seg og sine og aldri lar den andre parten slippe til?
Bønnen er funnet opp av Gud. Hvis du plutselig befinner deg i bønn er det fordi Gud vil snakke med deg. En fantastisk anledning til å få snakket ut om alle ting, og til å få gode råd og innspill fra en som har den fulle oversikten.
Ingen grunn til å lure på om Gud hører bønner. Tenk heller etter om du selv hører bønner, eller om du bare maser hele tiden!

Dan Rather haddet et intervju med Moder Teresa en gang.
Han spurte: Du sier at du ber hele tiden. Hva sier du til Gud?
Hun svarte: Jeg sier ingenting. Jeg lytter.
En litt perpleks Rather spurte: Javel, og hva sier Gud til deg?
Han sier ingenting. Han lytter.

Sånn er det med den saken.