Nå kommer jeg ut av skapet og proklamerer freidig for alle som vil høre: Ja, jeg elsker dette landet som det stiger frem!

Årets biltur gikk til Tønsberg og Eidsvoll i anledning jubiléer. Vi la turen om Hardanger. Og for en tur! For et vakkert land!

Himmelen var knallblå. Skyene var ullhvite. Trærne var lauvtunge. Fjellene var høye. Fossene var fossende. Bekkene var krystallklare.  Fjorden var speilblank. Snøen var glitrende. Veiene var smale. Svingene var nifse. Bobilene var tyske. Rutebussen var sjefen. Grøftekantene var blomstrete. I det hele tatt …. Jeg angret på at jeg ikke reiste i bunad ..

Noen endringer har skjedd siden jeg først reiste denne veien, og veiarbeid pågår – så flere endringer er på vei, pardon the pun …
Vi kunne droppe det klassiske spystoppet på Trengreid og stå over rasten på Gullbotn for å samle oss før Samnanger og Kvamskogen. Misjonsheimen var i forfall – der jeg falt så pladask for han mørke fra Os den gangen. Jeg kommer på det hver gang jeg kjører forbi – hva het han, nå igjen?

Memory lane.

Tokagjelet er riktignok verre enn noen sinne, men det har jo også et navn og rykte å leve opp til. Det er et kulturminne – som hele halve Riksveg 7.
Noe så urenluren urlurt. Istedenfor å utbedre vegen har de smelt på den et brunt skilt med noe krimkrams og gjort den til Nasjonal turistveg med riksantikvarens velsignelse. Et genitrekk. Plutselig er hver sving blitt verneverdig.

Kaien på Kvandal var tom. Der vi tilbrakte timevis i fergekø. Vallaviktunnellen hadde fått en rundkjøring midt inni seg. Stilig! Hardangerbroen ble uroverkjørt. Utsikten uovertruffen. Nydelig innover Lofthus – Ullensvang. Morellbuene stod der med Norgesglass til pengene. Vi spyttet steiner innover hele Sørfjorden.

Så kom vil til søsterhuset i Tyssedal. At folk tør å bo her – det burde vært påbudt med hjelm til daglig bruk.
Respect, sistah!

Huset var fullt av gamle kjenninger. Jeg sov godt i det gyselige sengetøyet fra 70-tallet med smil om munnen.
Middag a la Øystein la ingen demper på humøret.