Vi har vært på ny tur, mamma, Mari og jeg. Amsterdam denne gangen. Vi holder oss til kanaler.

Jeg ankom først. Schiphol er svær. Enda større enn den gangen ekteparet Gunnarsson måtte ty til flyplassens intercom for å finne hverandre igjen – to ganger på rad. I de gode gamle dage, før mobilenes tid.
Etter litt om og men kom jeg meg på riktig tog til Amsterdam C og krysset gater, sykkeltrasséer og trikkeskinner med livet som innsats på veg til hotel Multatuli. Oppkalt etter den velkjente (sic) nederlandske forfatteren. Takket være google.maps. streetview kjente jeg meg igjen da jeg kom til gaten. Et typisk amsterdamsk hus med ett rom i hver etasje, opp en trapp og inn en dør, rundt en sving og ned en trapp, inn en dør, to steg til venstre, ned en trapp, opp en trapp – så er du på rommet. Vi hadde bestilt et 3manns rom, og i beste Gullhår-stil prøvelå jeg alle sengene før jeg dro ut for å rekognosere.
Været var nydelig og byen full av japanere i stimformasjon og innfødte i alle regnbuens farger ute på lørdagspromenade. Souvenirsjappene var fulle av tresko, luer med hampmotiv og figuriner av elskende par i misjonærstilling. Ikke noen dristige kamasutrafinesser der i gården. Hollenderne er kanskje litt kalvinske av seg, hva vet jeg ?
Mor og søster gikk på feil tog og fikk med seg Hilversum uten tillegg i prisen. Helt ufrivillig – men etter sigende et all right sted.
Det betød at jeg fikk tid til å handle trikkekort og ta en dusj før de kom.

Søndagen gikk med i Rijksmuseum, nyåpnet etter 10 års restaureringsarbeid. For en bygning! Jeg hadde kjøpt billetter på forhånd så vi kunne gli forbi køen galant og rett inn.
Til min overmåte glede viste det seg at Henry Moore utstillingen som jeg trodde jeg hadde gått glipp av, fortsatt var åpen. Det var faktisk siste visningsdag. Maks flaks.
Ut i hagen med oss.
Museumshagen hadde også gjennomgått redesign og viste seg fra sin beste side med en festlig vannskulptur som midtpunkt, lekeplass for barna, fine gangstier, benker, en gedigen gullregn og en svært interessant flora forøvrig. Ingen blomster – men urter, strå og (u)gress sirlig utplantet og duftende. Og altså –  plassert utover til lands og til vanns – 12 monumentale Moore skulpturer.
Jeg har ikke videre greie på billedkunst, men Henry Moore taler til meg så til de grader. Jeg hadde bare sett to verk av han i virkeligheten tidligere, men jeg visste at jeg ville se mer, og her fikk jeg altså mitt livs sjanse.
Skulpturene hans roper deg bort til seg, du bare må gå bort og se nærmere på dem og ta på dem. Helst klatre. Og her var det 12 stykker på ett brett, svøpt i krydret urteduft med Cuypers neogotiske detaljer som bakteppe. En opplevelse av de sjeldne. Da jeg hadde sett meg mett, var jeg egentlig klar til å gå hjem igjen. Dagen var allerede fullkommen, og så var den bare såvidt begynt!

Vi hadde kjøpt en times omvisning under overskriften Highlights, og vandret rundt i følge med en guide som bare delvis klarte å formidle sin tydelig grundige kunnskap. I høysetet hang Nattevakten, men det bildet som satte meg ut var Vermeers De Melkmeid, Melkedamen. Et velkjent motiv fra utallige bøker og reproduksjoner, men originalen var noe helt, helt annet. Det var et fantastisk bilde. Jeg falt i staver.
Nå kan vi gå hjem, tenkte jeg. Dette lar seg ikke toppe. Men der tok jeg feil. Muséet hadde DEN samlingen av Meissenporselen. Helt tilbake fra Böttgers tid. Bl.a. deler av svaneserviset og noen av de aller første vasene og dyrefigurene. Jeg gikk rundt i halvsvime med andektig foldete hender.
Dermed var mitt beger fullt og jeg valgte å stå over van Gogh. Jeg orket simpelthen ikke mer. Mens mor og søster gikk dit for å se på solsikker og iris, ble jeg sittende i parken og prate med en tilflyttet iraner som var ensom og snakkesalig.

Omvisningen i Rijksmuseum hadde jeg lagt midt i kirketiden, hva tenkte jeg på?! Istedet ble det orgelvesper i De Oude Kerk, byens eldste bygning midt i de røde lysenes distrikt. Det var litt rart å følge kirkeklokkene gjennom trange gater forbi utstillingsvinduene og horekundene. Jeg fikk sterkt på følelsen at de stod i kø for det hverdagslige og prosaiske mens jeg var på veg til det eksotiske og spennende. Vesper på hollandsk var en ny erfaring. Jeg sang med etter beste evne. Orgelet trengte å stemmes, men det var en snill stund sammen med en håndfull fromme og masse levende lys.
En solid middag på Gauchos satte punktum for dagen.

Mandag var det ut på nye eventyr.
Halvannentimes kanalseilas var interessant. All respekt for telemarkingene og deres vannveier, men når det handler om kanaler, demninger, diker, sluser og generell vannmestring er det hollenderne du skal snakke med.
Vi spaserte hjem igjen. Innom blomstertorget for å forberede en fargerik vår 2014. Til tross for høytidelige løfter om det motsatte, måtte jo de to andre innom butikker både her og der. Da de fikk øye på Desigual forsvant de siste hemningene.
Helt skutt kom vi hjem til Multatuli i kveldingen og trakk i det mest komfortable vi hadde. Mari ble sendt ut for å proviantere til piknik på rommet. Brød, oliven, ost, pølse, tomater, plommer og rødvin. Kan du be om mer?
Vi klarte nesten å knekke Dagbladets lørdagskryssord. Mari leste bok. Nyheter om regjeringsdannelse i Norge  klarte ikke å legge noen demper på humøret.

Tirdag reiste vi hjem og hadde tilfeldigvis fly samme tid og utgang side om side.
Ikke et ord om merkinger eller mangel på sådanne og bistre tjenestemenn på Schiphol som min søster på flekken omdøpte til Schitthol mens det røyk ut av ørene på henne.
Jeg ble som vanlig tatt i sikkerhetskontrollen og denne gangen så nitid befølt som jeg ikke har blitt siden bryllupsnatten. Vil du se arret mitt? spurte jeg til slutt for å tilfredsstille den fortvilte vakten. Det ville hun. Bak et forheng blottet jeg min venstre hofte og slapp videre.
Jeg tok meg inn igjen med en svær kopp trøsterik sjokolade på Cafe Shokolade. Husets spesialitet. Da var jeg søt både utvendig og innvendig og klar til å entre Surtsey, Icelandairs Boeing 575 som stod og ventet på meg.
Vi tok avskjed og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.