I sommer reiste jeg på Telemarkskanaltur i godt selskap. I anledning mamma sin 80-års dag.
Håvard og co hadde gitt henne turen som presang, og Mari og jeg bestemte oss for å hive oss på lasset.

Mari, mamma, nordlendingen og jeg la avgårde fra Bergen med freidig mot i Mari sin lille kompakte Mercedes. Nordlendingen kjørte, på to hjul i svingene, med én hånd på rattet og én rundt min søster. Etter at vi hadde fyllt flaskene med vann fra Tvindefossen, steg temperaturen i forsetet enda et hakk ..
– Hold fred i baksetet!  sa min søster hvis vi prøvde å kommentere.

Selv om turen Bergen-Skien bare var en transportetappe, var det mange fine synsinntrykk underveis – innimellom trær og tunneler.
Vi reiste om Sogn, og der kan man faktisk ennå skimte ordentlig gråstein av og til. Jeg er så oppgitt over at hele Vestlandet vokser til med kratt og busker. Hadde jeg hatt Bjørnstjerne Bjørnson her (var det ikke han som ivret for at vi skulle „kle fjellet“) hadde jeg filleristet han!

Det er hvile for øyet å se bart fjell. Det gir nytelse langt inn i sjelen. Lauvtunge staselige hengebjørker side om side med tjærebredde gamle tømmerhus er et annet eksempel på et syn som gir meg glede. En  fryd for øyet, eller øyenkonfekt som islendingene kaller det.

Vi flyttet inn på Hermansens Hotel i Skien. Der fant vi både husrom og hjerterom. Nevnte jeg at nordlendingen er utdannet stuert og kokk?  Det borget for topp forpleining hele tiden. Nybakt brød til frokost og restaurantstandard på middagen hver dag med vin og avec til kaffen. Jeg fikk mange gode tips med meg hjem som jeg skal prøve på mitt eget kjøkken. Å  koke litt vaniljestang sammen med grønnsakene til rotmos, f.eks, må prøves ut.

Søndagsturen på Telemarkskanalen var fin. I strålende vær og bedagelig tempo la Henrik Ibsen fra kai med oss ombord. Vi  installerte 80-åringen foran i baugen med god utsikt til alle kanter. Der satt hun inntullet i pledd, med vaskehatt på hodet og tårer i øynene over en drøm som gikk i oppfyllelse.

Det var gøy å sluse.

Imponerende ingeniør- og håndverkerkunst fortsatt operert manuelt av skoleungdom på sommerjobb. Det stod folk langs alle slusene og tok bilder av oss, så nå figurerer vi snart i familiealbum over hele verden. Mens de fleste diskuterte ingeniørkunsten og de omfattende økonomiske og sosiale konsekvensene av kanalutbyggingen, hengte lingvisten seg opp i spørsmålet om etymologien bak ordet  ”sluse” og litteratur med slusemotiv, f.eks. Sjöwall og Wahlöös Roseanna. En klassiker.

Etter kanalstrekningen var det en til sammenlikning tam seilas over de store Telemarksvannene som vi måtte pugge på barneskolen.

Bandak er en kjedelig sjø, tro meg, men den tok oss til Dalen. På kaien ble vi hentet av en buss med persisk teppe på gulvet og lysekroner i taket, en replika av en Fleur de Lys buss fra 1923. Dalen er et av de store historiske trehotellene, fantastisk beliggende med atmosfære i fleng og en herlig hage med gruslagte spasérstier og snadrende gjess. Opprinnelig fra 1894 i ordentlig drake-/kråkeslottstil med takhøyde, peis og tapeter to match. Hotellet ble berget fra forråtnelsen og fortapelsen av Aage Samuelsens innsats på 80-tallet.  Et reddsomt dårlig portrett av han hang og holdt øye med baren i peisestuen.
Jeg har stor respekt for Broder Aage og hans arbeid – bare så det er sagt.

Vi flyttet inn.

Kusina fra Tønsberg var allerede ankommet og viste begeistret fram sitt rom. Det mest spesielle rommet på hele hotellet, sa de i resepsjonen. Det hadde navnet The English Ladys´room og var innredet med antikviteter. En liten oppredd vugge stod for fotenden av sengen. Kunne ha passet for en enslig mor. Wow! sa vi. Så heldig du er,da!

10 minutter senere kom hun farende, vill i blikket. Da hadde hun lest informasjonsbrosjyren som fortalte at det spøkte på rom nr 17 hvor en engelsk lady hadde tatt livet av sitt nyfødte barn. Jeg sover ikke der! sa kusina. Så gjett hvem som måtte bytte rom? Jeg sov godt under en ekte edderdunsdyne.

Vi spiste den dyreste middagen jeg har spist på en stund. Lokale delikatesser presentert av en veldig flink (svensk) servitør. Smaksinntrykk er også en nytelse. Vi fikk litt naturfagsundervisning med på kjøpet. Tvindevedbær og rognpose av kamskjell hadde jeg aldri sett før. Rødvinen var så god at etiketten måtte instagrammes for fremtidig referanse.

Dagen etter satt vi på med kusina tilbake til Skien. Hun hadde funnet fram sommerbilen; en lekker hvit topptrimmet Audi sport cabriolet. Med taket nede, vinden i håret og Greta-Garbo-solbriller suste vi gjennom Telemark. 80-årsjubilanten som pleier å ha skrekk for trekk, satt i forsetet og jublet av full hals. Hilarious.

Kusina inviterte på middag i Tønsberg om onsdagen. Været var fantastisk, som det bare kan være på de kanter. Tønsberg er barndommens sommerby, og vi bare måtte innom Kremmerhuset og spise is og nedom Ringshaugstranda og vasse, etter gammelt. På vegen var vi innom fabrikkutsalget til Porsgrunns porselensfabrikk. Litt handling ble det. To fine tekopper i Tid bl.a.
Så var det lasagnemiddag på den herskapelige terrassen på Husvik gård, med stort og smått hjertelig tilstede. Det var enda en glede å ta med seg hjem.

En fantastisk uke i fullt sommervær ble avsluttet torsdag med at vi ikke bare beveget oss PÅ, men også I Telemarkskanalen og badet ved Skotfoss. Nordlendingen overgikk seg selv med sommermiddagen over alle sommermiddager: avkokt kald nyfisket makrell med nypoteter, agurksalat og rømme. Det var en nær-døden-opplevelse. Jeg hørte englesang ..

Mett av makrell og gode dage kjørte jeg og mor i Mercedesen over Haukeli og hjem fredag. Trafikken fløt i hovedsak greit. Jeg er glad i å kjøre, men herregud for et berg-og-dalbane-land vi bor i.

I Telemark kommer de langt med kanaler, men på Vestlandet må vi ha tunneler. Og kanskje en bro eller to til …