Jeg har lagt meg til den vanen å skrive  reisebrev når jeg kommer hjem fra turer som har vært verdt det.
Well, nå har jeg vært i NYC for første gang i mitt liv, og har fått litt å skrive om. 

N, K, og jeg pakket to kofferter og tok fly over dammen … En unevnt tropisk storm sørget for så kraftig motvind at vi brukte rekordlang tid på turen og ankom litt utpeste. Ved grensen hadde US immigration control lagt til rette for en utholdelsestest for oss. I passkontrollen fikk vi nemlig møte officer Neimayer. Jeg har aldri sett på maken.
Mens det dannet seg en timelang kø (og denne gangen overdriver jeg ikke) foran skranken hans, pratet han hjertelig om løst og fast og knyttet vennskapsbånd med hver især. Oss ville han ikke gi slipp på før han hadde fått diskutert flyktningesituasjonen i Europa grundig og lagt fram sine tanker om hvordan grensekontrollen kunne effektiviseres.
Mens vi stod og trippet og lynsjestemningen bredte seg bak oss, ringte sjåføren som stod utenfor terminalen og ventet på å få kjøre oss til hotellet. Han lurte på hvor vi ble av.
Da ble det liv i Neimayer.
Det var strengt forbudt å ta fram mobiler i lokalet, så vi ble vinket videre. Vi etterlot oss bilde, fingeravtrykk og livshistoriene våre.  Sjåføren var sur av all forsinkelsen, men ble glad igjen da han fikk en saftig bonus.

På hjemturen en uke senere tok vi en sedan til JFK.
Den var superkomfortabel med TV, aviser og bar i baksetet og en høflig og kunnskapsrik sjåfør som fikk meg til å føle at han hadde brukte hele livet sitt så langt på å forberede seg på å få kjøre meg til flyplassen. Men bagasjerommet var så lite at selv ikke denne sjåføren og to tjenestevillige bell boys fra hotellet klarte å stue inn de to koffertene våre. Vi var nødt til å ta en av dem mellom oss i baksetet. Og dermed blokkere baren.

Flyturen hjem var begivenhetsløs. Denne gangen hadde vi medvind og var i rute.

I løpet av oppholdet fikk vi med oss mange ting …
– besøk på MoMa
– besøk på 9/11 Tribute Museum
– seilas på Hudson River
– opp i Rockefeller center