Noen mennesker er mer musikalske enn andre.
Noen mennesker ER musikk. Musikk er en så essensiell del av dem at den ikke kan utskilles.

Her på Island har jeg møtt mange musikalske mennesker, musikere av internasjonal kaliber for den del, men bare to om hvem jeg kan si at de ER musikk. De to er Björk og KK.
Björk kunne du se det på fra hun var liten jentunge. Hun var annerledes. Hun VAR musikk, kunne ikke defineres uten den. Det var åpenbart for alle å se. Hun har  fått muligheten til å utvikle det videre og er blitt en verdenskjent om enn kontroversiell artist og fortsetter å gå sine egne veier.

KK er ikke original, han går på oppgåtte stier, som trubadur og bluessanger. Men han har gått stiene. Han har ikke sittet på gutterommet og i viseklubbene og øvd på å spille blues. Han har gått langs landeveiene, sovet i bakgårdene, haiket med trailerne, sunget for tips, sunget på gatene og i parkene, han har levd musikken sin og overlevd takket være den. Han og musikken hans er ett. Det er åpenbart for alle å se.

Nå er han godt voksen og har sluttet å drive – han har slått rot og er på alder med meg. Tiden er inne for å gjøre opp status, trekke linjene, se helheten. I høst har han en forestilling på Borgarleikhúsið og folk går mann av huse. Jeg var der i helgen.

På scenen er det en stol, en krakk og 10 gitarer. Og KK.
Han forteller med sin rolige, nesten forsagte stemme om livet sitt. Veldig personlig og intimt. Og knaggene som han henger beretningen på er gitarene. Hver gitar har sin historie, og én etter én tar han dem fram, stryker dem og snakker til dem som om de var levende. Så forteller han historien som er knyttet til det instrumentet, bruker hele tiden pronomenet “vi” om seg og gitaren, og så synger han og gir tonedøme. Etterhvert stiger det fram en sammenhengende livshistorie, et bilde av den unge gutten som får sin første gitar på 11 års dagen – som tyr til gitaren i sorg og glede – som livnærer seg som musikant og som nå står foran oss, grå i skjegget, litt lutrygget, med hatten sin og ringene sine og et hav av livsvisdom. Han forteller lavmælt, blottet for den ironi og kynisme som preger så mye av dagens samtale. Det blir nesten smertefullt personlig. Publikum har ingen fluktmulighet, han ser oss rett i øynene. Det er mye smerte og tårer, sterke utfall mot myndigheter og maktmisbrukere, anger og sorg, men ingen bitterhet.

Jeg liker å lese biografier. Dette var en biografi utenom det vanlige. KK kunne aldri har utgitt sin biografi i bokform. Den bare måtte synges. For han ER musikk.

Fant et gammelt opptak fra Sveriges radio der han akkompagnerer sin søster. Han laget sangen til minne om deres felles søster som omkom i en bilulykke. Den er fin, synes jeg.