Nydelig søndag morgen i Vaasa. Det har snødd og det er stilt og kaldt og sol. Jeg går en tur. Alle er ute og går. Det ser ut til at finnene er like turgale som nordmenn.
Men ingen går tomhendte. Alle har med seg noe.
Hund, sykkel eller staver.
Annet hvert menneske går med staver på bar mark. Det er tydeligvis svært trendy her.
I flyet på vegen hit leste jeg en artikkel om det. Marimekko har designet spesielle Marimekko-staver. Det er nok ikke lenge til du kan få Nokia-staver med innbygget telefon og datamaskin som registrerer automatisk hvor mange skritt du har gått og har direkte satelittkontakt så du ikke kan gå deg vill.
Og alle hadde mössa. Unntatt jeg. Jeg har aldri brukt mössa.
Category Archives: _en route
Jeg savner Golfstrømmen
Gode, gamle Golfstrømmen.
Nå er jeg i Bottniska Viken. Her er det ikke mye golfstrøm. Det er kaldt her.
Finsk kulde. Den virker nesten russisk, synes jeg. Ikke at jeg har vært i Russland, men jeg kan tenke meg at kulden blir mer og mer sånn jo lenger østover du kommer.
Den er helt stille.
På Island er det ikke noe særlig kulde. Ikke i Bergen heller. Men hvis det kommer kulde, så rører den på seg. Her er den helt taus. Iskald.
Og jeg tenker: Vinterkrig! At de orket!
Vaasa
Jeg har vært en del ute og flydd i det siste. Nå er jeg i Vaasa/Wasa i østerbotten. En finsk/svensk by. Jeg fløy over Bergen via Arlanda.
Hver gang jeg flyr inn over norskekysten slår det meg at Bjørnstjerne virkelig var inne på det. Furet og værbitt er akkurat det det er.
Jeg fløy videre over Sverige, og der var det ikke furet og værbitt. Mer udefinerbart.
Å fly inn over Vaasa er all right. De har en merkelig byggeskikk her. Ute på åkrene har de bygd løer. Hver åker og hver eng sin løe. Det ser litt rart ut. Midt ute i hver store åker står det en enslig løe uten forbindelse med omverdenen forøvrig. De er ikke i bruk lenger, forteller Petra, men de får stå fordi de er en del av byggetradisjonen her.
Det året det var så bratt
Madonna di Campiglio. Forjettet navn fra min barndoms sportsøndager. Kristján og ungene har vært her to ganger før, men jeg er den eneste som kan uttale “di Campiglio” riktig. Etter å ha hørt det millioner ganger på tv og radio.
Det er temmelig bratt her i Alpene. Det meste er oppoverbakke. Helt til du er kommet opp, da er det bare nedoverbakke. Dette er en merkelig by. Her bor det 600 mennesker. I sesongen er det 20.000 gjester her. Ikke til å tro.
Det er et fint, litt snobbete sted, og klientellet er nesten bare italienere. Ikke en japaner i sikte. Språket er nesten også utelukkende italiensk. En engelsktalende er et sjeldent syn her. Men hva gjør det, man har da gått musikklinjen. Nå kommer endelig teoritimene fra U. Pihls til nytte. Jeg skjønner hva skilæreren sier når han skriker FERMATE! FERMATE!
Jeg har nemlig en tre dagers skiskole bak meg. Jeg startet fra scratch. Første leksjon gikk ut på å lære å stå i ro på flat mark uten at skiene gled bakover. Nei, forresten, første leksjonen gikk ut på å lære å få på seg de enorme skistøvlene. Noe så KLUMSETE!