Jeg har vært en del ute og flydd i det siste. Nå er jeg i Vaasa/Wasa i østerbotten. En finsk/svensk by. Jeg fløy over Bergen via Arlanda.
Hver gang jeg flyr inn over norskekysten slår det meg at Bjørnstjerne virkelig var inne på det. Furet og værbitt er akkurat det det er.
Jeg fløy videre over Sverige, og der var det ikke furet og værbitt. Mer udefinerbart.
Å fly inn over Vaasa er all right. De har en merkelig byggeskikk her. Ute på åkrene har de bygd løer. Hver åker og hver eng sin løe. Det ser litt rart ut. Midt ute i hver store åker står det en enslig løe uten forbindelse med omverdenen forøvrig. De er ikke i bruk lenger, forteller Petra, men de får stå fordi de er en del av byggetradisjonen her.
Category Archives: _en route
Det året det var så bratt
Madonna di Campiglio. Forjettet navn fra min barndoms sportsøndager. Kristján og ungene har vært her to ganger før, men jeg er den eneste som kan uttale “di Campiglio” riktig. Etter å ha hørt det millioner ganger på tv og radio.
Det er temmelig bratt her i Alpene. Det meste er oppoverbakke. Helt til du er kommet opp, da er det bare nedoverbakke. Dette er en merkelig by. Her bor det 600 mennesker. I sesongen er det 20.000 gjester her. Ikke til å tro.
Det er et fint, litt snobbete sted, og klientellet er nesten bare italienere. Ikke en japaner i sikte. Språket er nesten også utelukkende italiensk. En engelsktalende er et sjeldent syn her. Men hva gjør det, man har da gått musikklinjen. Nå kommer endelig teoritimene fra U. Pihls til nytte. Jeg skjønner hva skilæreren sier når han skriker FERMATE! FERMATE!
Jeg har nemlig en tre dagers skiskole bak meg. Jeg startet fra scratch. Første leksjon gikk ut på å lære å stå i ro på flat mark uten at skiene gled bakover. Nei, forresten, første leksjonen gikk ut på å lære å få på seg de enorme skistøvlene. Noe så KLUMSETE!