Vi kronglet oss ut fra parkeringsplassen igjen og satte kursen mot Nice. Turen gikk langs Middelhavet, men fra motorvegen hadde vi bare tidvise havblikk. Derfor svingte vi av da det ble lunsjtid og kjørte på måfå ut en sideveg. Sjåføren var litt utrygg og spurte hele tiden: Hvor er vi? Hvor skal vi?
Bare kjør, du, sa jeg. Kjør mot havet til du ikke kommer lenger.
Han så gjorde, og vi endte opp i Alassio. Der parkerte vi. Jeg betalte parkeringsavgift med min Easypark-app uten å innse at jeg betalte for EJU25, min Volvo, som stod trygt parkert i garasjen på Island.

Vi var kommet til strandpromenaden i en liten by som var tom for turister. På moloen stod pensjonistene med fiske­stang og bøtte. Jeg kunne ikke se at de fikk så mye, men det var sikkert kjekt. Der lå det også en strandkafé med egen badestrand. Vi gikk inn og bestilte kaffe og focaccia, dro opp den ferske pestoen fra Genova, satte oss utenfor og spiste italiensk lunsj. Basilikum er et viktig produkt i området, og når vi åpnet bilvinduet underveis kunne vi kjenne basilikumduften.

Det var varmt og Middelhavet lå der og fristet, så det var ikke snakk om annet enn å ta seg et bad. Jeg hentet badedrakt i bilen og gikk inn i kafeen for å spørre om adgang til stranden. Bak disken stod en høy mørk italiener med begrenset ordforråd, men jeg pekte og gestikulerte så det ikke kunne misforstås. Han veivet med armene og ropte på sin mor: mama-mama-mama!
Litt etter kom en derten italiensk mamma løpende. Hun var livlig og bestemt, prototypen på en italiensk mamma etter Hollywood-standard. Hun tok hånd om situasjonen, krevde inn penger og viste meg hvor jeg kunne skifte og hvor dusjen var. Varmdusj og omkledningsavlukke kostet. Kalddusj var gratis.
To minutter etter lå jeg og skvulpet i Middel­havet. Årets første bad og ufattelig deilig.
Kun motstrebende dro jeg meg på land igjen etter oppfordring fra sjåføren.
Hvor skal dere nå da? spurte mama. Til Nice. Aahh bene, bene, Francia, Nizza! stemte hun i. Der er det fine strender og luksus!
Det er det nok, men nytelsen av å bade i Middelhavet er neppe større, og i alle fall ikke billigere, enn her i Alassio.

Vel fornøyde kom vi oss på hjul igjen og fortsatte vestover. Vi måtte innom Monaco/Monte Carlo for Kristjan sin skyld. Jeg har vært der, og for meg er MonteCarlo et been-there-done-that-type sted.
Der var det ingen mangel på turister. Vi parkerte inne i fjellet. Jeg har aldri sett maken til posh parkeringshus, vi kunne ha spist av gulvet. Derfor ble jeg ikke så overvettes forskrekket da jeg skulle betale i automaten på veg ut igjen. Det var da veldig dyrt, men, men, alt er vel dyrt i Monte Carlo?
Det var først da jeg hadde trykket på knappen at det gikk opp for meg at det var ikke P-avgift jeg hadde betalt! Jeg hadde puttet penger i automaten som solgte bilvask. Første klasses alt inkludert. Der fikk jeg igjen for ikke å ha fulgt bedre med i fransktimene!
Vi spaserte litt langs strandprome­naden og så på skutene som lå ved kai og på de store cruiserne som lå for anker ute i bukten med helikoptere på dekk.
Vi stakk innom Prins Alberts veteranbilsamling, mer for å nyte luftavkjølingen enn bilene, kjøpte et krus med Monte Carlo på i souvenirbutikken og spiste lunsj på Cafe Milano. Hvorfor en restaurant i MC må hente navnet sitt fra Milano skjønner jeg ikke helt! Restauranten hadde i alle fall den største tetthet av champagnekjølere jeg noen gang har sett!
Vi fikk fort nok av byen og sjåføren var utålmodig og ville kjøre rett til Nice. Heldigvis var det vegarbeid på gang så vi måtte kjøre om Éze. Neste gang skal vi stoppe der og ikke i MC. Absolutt en av de spektakulæreste utsikter jeg vet om. Vi fikk også med oss litt JamesBond-aktig skrensekjøring på de svingete fjellvegene.

Da vi ankom Nice var det fortsatt lyst av dag, og vi sjekket inn på et fint hotell med adresse Promenade des Anglais. På tak­terrassen var det svømme­basseng, bar og panorama­utsikt over havet. Nydelig blått i blått. Jeg bestilte en Hugo for jeg kom ikke på noe annet i farten og jeg er ikke begeistret for den Aperol Spritzen som alle drikker langs Rivieraen.
Stort sett holdt jeg meg til lokal Prosecco, kortreist og kjempegod.

Nice er en by som lever opp til navnet. Jeg var der for mange år siden – på korturné, av alle ting. Jeg har sunget konsert i Nice og arrangert strandparty og opplevd masse gøye ting med gode venner i min ungdom. Ting som jeg hadde glemt, men som kom tilbake når jeg var tilbake på åstedet.

Google maps tipset oss om en indisk restaurant like ved hotellet. Kan du ringe og reservere et bord for oss? spurte vi conciergen. Han snakket fransk i telefonen og fortalte oss så at restauranten ikke tok imot bordbestillinger. Da vi fant etablissementet, skjønte vi hvorfor. De hadde ingen bord…
Det var en gaterestaurant, egentlig bare en luke i veggen inn til et trangt, overopphetet, travelt og velduftende kjøkken. Indiske menn i sandaler laget mat og fløy til og fra. De solgte take-away gjennom luken og hadde satt opp tre bord med stoler midt på fortauet, helt uten mattilsynets løyve, det er jeg sikker på. Vi ble litt betuttet, men satte oss og bestilte og fikk deilig autentisk indisk mat. Streetfood boksta­velig talt. Det var stadig kø i luken, så stedet var tydeligvis populært. Indian Curry & Tandoori

Morgenturen gikk selvfølgelig fram og tilbake på den 7 km lange Promenade des Anglaise. Jeg var tidlig ute og det var lite folk, noen joggere, tre syklister og en del uteliggere. På stranden sto morgenbaderne og tørket seg mens neste bordsetning holdt på å rigge seg til med stoler og kjølebagger. Pensjonistene. Barnefamiliene holdt vel på med frokosten ennå. Hundene hadde sin egen strand og badet i fryd mens eierne stod på land og kastet pinner.

Vi betalte for ekstra hotelltid, spaserte til hotellets private strand og satte i gang med å nyte Cote d´Azur for alle pengene. Jeg lå vekselsvis på solsengen og i havet mens unge menn i shorts og solbriller løp til og fra med drikke og snacks, puter og håndklær og justerte parasoller i takt med solens gang.
Stemningen ble plutselig ødelagt av noe som tydeligvis var en rednings­aksjon like foran øynene på oss.
En redningsskøyte, to gummibåter og et helikopter stimlet sammen utenfor og kjørte illevarslende frem og tilbake i manngardformasjon. Da dykkerne begynte å hoppe i havet ble det enda skumlere. Til slutt kom en gummibåt i land med en dame i bikini som ble tatt imot av helse­personell og etterhvert forsvant oppbudet av redningsfolk. Jeg vet ikke om de hadde funnet det de lette etter eller gitt opp.
Vi pakket i bilen og kjørte videre til Montpellier der vi hadde bestilt overnatting. Det mest iøynefallende der var trikkene!

Vi spiste middag på en brasiliansk restaurant som var full av unge feststemte mennesker – tydeligvis et in-sted. Gjennomsnittsalderen på gjestene steg betydelig da vi kom inn.

Vi hadde ikke peiling på den brasilianske modus operandi og servitøren snakket bare fransk.To ungjenter på bordet ved siden av var glade for å trene engelsken sin og forklarte opplegget. Kristjan gjengjeldte med å fortelle hele reisehistorien. De så storøyde på meg – så heldig du er som har en mann som spanderer en sånn luksusreise på deg! Og det har de jo forsåvidt rett i.
Maten var god og rikelig. På veggen hang en gul drakt signert av Ronaldo. Brasil-Ronaldo. Nr 9-Ronaldo. Han med tennene …