Morgen i Flüelen var en fin opplevelse.
Morgenturen gikk langs Vierwaldstättersee, aka Lake Lucerne. Den er stor, og en viktig samferdselsåre i det ulendte fjelllandskapet. Jeg gikk forbi badestrender og fergekaier, noe jeg ikke hadde forventet å finne i Alpene. Over oss raget konfekteeskeaktige fjelltopper med snø på og blå himmel i bakgrunnen.
Jeg gikk som vanlig til jeg fant en kirke. Kirker er nesten alltid godt plasserte i terrenget med utsikt og lett adkomst. Jeg gikk til den katolske soknekirken Herz Jesu, et stort anlegg med en løkkuppel, storslått utsikt og en interessant kirkegård. Mange gravstøtter var kunstferdig utskåret i tre, det har jeg ikke sett før.

Fra Flüelen kjørte vi gjennom St.Gotthard tunnellen til Ticino. Da vi kjørte den for mange år siden, var vi helt overgitt over at det gikk an å lage så lange tunneller. Nå har Lærdalstunnellen gjort oss blasserte og St.Gotthard er ikke lenger noe å skrive hjem om. Vi lurte litt på om vi skulle kjøre over fjellet, men det har vi også gjort før, så vi tok snarvegen.
I Ticino har de mye stein og der snakker de italiensk.
Vi gjorde et stopp i Bellizona, kantonhovedstaden. Der har de ikke færre enn tre borgslott som står på UNESCOs verdensarvliste. Vi kronglet oss opp til det øverste, Castello di Sasso Corbare. Der var tårnet stengt på grunn av restaureringsarbeid, men utsikten var fantastisk. Vi kunne se helt til Lago Maggiore i det fjerne.
Det var varmt som i en steikovn, så vi satte oss i bilen og kjørte sørover uten å se oss verken til høyre eller venstre, over grensen og inn i Italia og nedoverbakke helt til Genova ved Middelhavet.
Det var mitt valg, ikke den byen som står øverst på turistlistene, men jeg har altså en svakhet for havnebyer og i sin storhetstid var Genova en av Europas og verdens rikeste og mektigste havnebyer.
Den levde opp til forventningene til de grader.

Vi hadde bestilt hotell som viste seg å ligge midt i en trafikkmaskin med utsikt til cruisehavnen på andre siden av gaten. Vi rotet fælt før vi fant det, og så rotet vi enda fælere før vi fant fram til parkeringsplassen som lå på oppsiden av hotellet via en labyrint av smau og bakgater som ikke fortjente å kalle seg Via de verken ditten eller datten. Men rommet var greit nok, vi hadde niste i sekken og gikk tidlig til køys. Hovedruten til sykehuset gikk over trafikkmaskinen utenfor, så vi holdt vinduet lukket og sirenene ute.

Dagen etter brukte vi i Genova. Vi kom oss til sentrum med undergrunnen som var gratis. Nullpunktet var Piazza de Ferrari med en enorm fontene der alle måtte ta bilder og selfies. Vi søkte inn i skyggen og fant et bord på en bar/kafé og bestilte kaffe. Italienerne lager god kaffe, det skal de ha!
Kafélivet er en sydeuropeisk skikk som er helt fremmed for meg. Folk kom og gikk og bestilte og betalte med en grasiøs selvfølge som jeg bare kunne beundre. Mange kom og satt og satt og så ikke ut til å ville gå igjen i det hele tatt. Å sitte sånn i timesvis over en tom kaffekopp og lese avisen er noe jeg ikke har tålmodighet til.
Vi hoppet ombord på en hopp-på-hopp-av dobbeldekker buss og tok en sightseeingrunde. To runder, faktisk. Jeg pleier gjerne å gjøre det i nye byer, du finner disse bussene over alt. Da får du en guidet tur og et overblikk over byen for en billig penge og kan velge hva du vil se nærmere på i neste omgang.
Genova er en fantastisk vakker by! Gamlebyen oste av rikdom og makt. Byrepublikken var på høyden på 1200 – 1600 tallet. Da var det ingen over og ingen ved siden – det var lett å se.
Vi hoppet av og spaserte. Gatene var trange som smau og viste seg å hete caruggi. Det var et yrende liv, føltes orientalsk. Vi droppet innom kaféer og kirker og lot oss imponere, handlet nylaget pesto og nøt livet rett og slett.
Den eneste nedturen, egentlig den eneste skuffelsen på hele turen, var restauranten vi hadde valgt å spise middag på. Hotellet hadde anbefalt den, vi hadde bestilt bord, og når vi spurte om vegen himlet folk med øynene og gjorde det internasjonale pengetegnet med fingrene; dette er et dyrt sted.
Vi fant fram, det så veldig innbydende og kostbart ut og vi hadde tenkt å spandere en god middag. Plasseringen var god. Servicen var god. Vinen var god, men maten var dårlig. Jeg bestilte grillet fisk og har sjelden blitt så skuffet i mitt liv.
Denne opplevelsen gav meg motivasjon til å lage meg en konto på TripAdvisor og begynne å skrive om stedene vi besøkte på vegen. Det var ikke så dumt og har fungert som en reisedagbok i ettertid. Jeg har tenkt å fortsette med det.

Jeg sitter igjen med spørsmålet: Hvordan i all verden kunne Columbus få seg til å reise fra Genova?