Frokost i Lauf og så kjørte vi inn i Schwartzwald. Vi kjørte små veier uten mål og med og havnet inn på tunet hos folk uten vilje. Gikk på vindrueslang, spaserte på skogstier og klatret på borgruiner som var å finne både her og både der. Flere av avstikkerne endte ved store byggninger type kirker, hoteller, gjestgiveri/leirsteder som lå øde og forlatte og minnet om Ungdomsheimen på Kvamskogen på slutten. Kanskje er Schwartzwalds storhetstid forbi?

Det var mange fine navn på kartet og rik anledning til å trene tysk uttale. Jeg nevner i fleng: Aspich, Lochwalt, Lautenbächl, Herrensötmattenweg, Zwickgabel, Pfalzgrafenweiler. Jeg elsker det! Tyskerne tar i bruk disse fabelhaftige konsonantene og lydsammensetningene som vi nordmenn fullstendig forsømmer!
Z, zw, ck, pf, schw. Jeg leste alle vegskilt høyt og hadde gangsperr i kjeven dagen etter.

Etterhvert kom vi inn på den såkalte Schartzwalterhochstrasse. Der var det stor trafikk, tyskere på søndagsutflukt med familien og svigermor og motorsyklister med dødsønske.
De fleste hadde samlet seg ved Mummelsee, så der kjørte vi glatt forbi. Etter at jeg hadde vært innom gudstjenesten i vegkapellet og rukket å få med meg den siste velsignelsen. Alle monner drar …

Vegkapellene i Tyskland gjorde det lettere for meg å holde meg til den kirke-kvoten jeg hadde fått tildelt på forhånd. Kristján hadde satt foten ned og sagt at 20 kirker pr dag var absolutt maksimum. Det fikk jeg bare forholde meg til!

De som kjenner meg vet at jeg samler på kirker. Jeg har en greie med det, vet ikke hvort det kommer fra. Jeg må bortom alle kirker jeg ser og gjerne ta bilde av dem, kanskje til og med en kirkeselfie. Nå var det toppen tjue kirker pr. dag! Jeg bestemte meg for å ofre kirkebesøkene på husfredens alter, men klarte utspekulert å fylle kvoten langt på veg.

I Hamburg fant jeg f.eks. en båtkirke. Da kunne jeg late som om jeg tok bilde av havnen og få med meg en kirke i samme slengen. Der fant jeg også to kirker på miniatyrmuséet, Ishavskatedralen og en stavkirke. I Flüelen klarte jeg å få to kirker inn på ett bilde.
Og i Tyskland hadde de jo til og med veikirker, så jeg kunne slå kirke- og toalettbesøk i en smekk.
De så litt pjuske ut på utsiden, noen av disse vegkirkene, men inni var de virkelig fine. Faktisk. Oaser av stillhet med vakre kunstverk og gjennomtenkte lys- og lydforhold.
I Italia kunne jeg jo ikke unngå kirker, kvote eller ikke kvote. De lå på annet hvert gatehjørne og der gjaldt det samme: unnselige utvendig – overdådige innvendig. I Lectour tok Martine meg med på gudstjeneste i den protestantiske kirken. Det var en opplevelse som fortjener sitt eget kapittel.
På Kastrup hadde de laget noe som de kalte SilentLounge. For ikke å fornærme noen var den kjemisk fri for religiøse symboler – så den kan vel neppe kalles en kirke. Jeg valgte å ikke ta den med i kvoten.

Den kirken jeg ble best kjent med var den i Kniebis.
Kniebis er erketypen på et Dorf. Kristján var trøtt og ville hvile, så vi kjørte inn i Kniebis og parkerte i skyggen. Mens han sov gikk jeg på kirkejakt.
Det viste seg at Kniebis hadde både kirke og kloster og hadde vært et viktig samfunn i den tiden øst-vest trafikken i Europa gikk gjennom Schwartzwald og landeveisrøvere og de som verre var herjet i området.
Jeg gikk inn i kirken og ble, som det heter, månebedotten. Hele kirkerommet var fullt av tablåer og settekasser med modeller og miniatyrer som viste scener fra Jesu liv. Eller som man sier på tysk: “Diese Ausstellung zeigt ausgewählte Stationen aus dem Leben Jesu, seinem kurzen, froh machenden und tief erschütternden Leben zwischen Krippe, Kreuz und Himmelfahrt. Szenen und Texte möchten Sie begleiten auf Ihrem Weg durch das Leben Jesu. Die Ausstellung ist in zwei Teile gegliedert: Im hinteren Bereich der Kirche, sehen Sie in den Szenen 1 bis 13 Stationen aus dem Leben von Jesus, mit dem Schwerpunkt Passion und Auferstehung. In der Mitte und im Altarbereich sehen Sie Szenen, die Jesu Taten und Worte darstellen.“

Etter hvilen suste vi videre gjennom skogen og inn i Schweitz.
Utpå søndagskvelden kom vi til Altdorf i Uri på jakt etter middag og et sted å sove. På restaurant Willhelm Tell (oppkalt etter Altdorfs store sønn) fikk jeg den beste tomatsuppe jeg har smakt i mitt nåværende eller tidliger liv og ikke regner med å få smake i det neste heller. Hjemmelaget på ordentlige tomater med mascarponekrem. Crema di pomodoro – Hausgemachte Tomatencrèmesuppe mit Mascarpone verfeinert.
Aldeles sublim. Himmelsk! (Kanskje er det en sjanse å få noe liknende det neste livet …)
I Altdorf var det ingen seng å oppdrive, så vi kjørte til Flüelen og tok inn på Hotel Flüelenhof med utsikt både over sjøen og fjellene. Schweitz i et nøtteskall.