Patrick og Martine hadde invitert oss på besøk til sitt landsted i Lectoure i  Occitanie og der ble vi i fire dager.

En gammelt gjennomrestaurert bondegård midt i melon-og solsikkeland.
Huset var endret, men hadde beholdt mye gammelt, kald kjeller til vin, tårn der fruen sov som en annen Rapunzel, svære takbjelker av eik, tykke murvegger, gule slitte naturfliser på gulvene med spor etter mange føtter, massive dører med smijernsbeslag, et utall soverom og baderom og et sammensurium av gjenstander av alle slag, rene muséet.
Patrick er en samler. Det var bøker, sølv, gamle masker verdt en formue, scarabéer, gamle kart. Du kunne finne alt, unntatt kanskje et instrument.
Vi fikk soverom i annen etasje med utsikt over avblomstrete solsikkeåkrer.
Jean, dattersønn var på besøk. Han hadde påtatt seg å rydde ut av garasjen, noe som ikke hadde vært gjort på noen tiår. Med regelmessige mellomrom kom han inn med skatter han hadde funnet: Hva skal jeg gjøre med denne?
Ah-åh-den ja! Den hadde jeg glemt. Og så kom det en lang historie som hørte til. En sjelden veteran-Merzedes stod og støvet ned der ut. „Den får bare bli stående.“ Det artige er at Jean var en av ungene Bára var au pair for den gangen for lenge siden.

Vi hadde det herlig. Hvilte. Drakk. Spiste. Franskmenn og mat, altså! Patrick er langt over gjennomsnittet interessert i og opptatt av mat. Han er personlig venn med slakteren og har en velfylt vinkjeller der han kjenner alle vinene personlig. Martine er en god kokke og har alle råvarer for hånden og to velutstyrte kjøkken, et svært innendørs (ombygget hønsehus) og et svært utendørs. De gjorde stas på oss til de grader!
Reker, andesteik, eplepai, nyplukket fiken fra hagen, kortreiste meloner, salater, auberginer, tomater, champagne, fois gras, viner, oliven, brød. Gode råvarer og ikke spart på noe. Smør, fløte olivenolje, vin og sennep.

Jeg elsker den franske skikken med aperitif. Å sitte og småprate mens “noen” gjør ferdig hovedmåltidet, et glass av noe, vin, prosecco, cocktail, til å skjerpe appetitten, chips, oliven, nøtter, tomater.

Klimaet innbød til måltider utendørs. Aperitif – hovedrett – ost – dessert eller frukt. Vin før og mens og armagnac etter. Ev. kaffe. Praten gikk, stort sett om mat og papir.
Og jeg fikk anledning til å spørre dem om Ananaskaken, med stor A.
For mange herrens år siden besøkte vi dem i Paris, og da fikk vi en fantastisk kake til dessert. Jeg kom aldri over den, jeg har gått og husket og tenkt på den siden. Jeg fortalte det og sa at det eneste jeg husket var at den var délicieuse og laget av ananas. Ah!! Ananas!! Da visste de med én gang hva jeg snakket opp – bestemors gamle oppskrift, et familieklenodium.
Den ble umiddelbart satt på menyen. Martine og jeg laget den sammen og jeg fikk oppskiften med meg hjem. Dette er fremtidens nyttåraften-dessert her i huset!  

Martine og jeg kom godt ut av det med hverandre selv om vi ikke kunne snakke så mye. Hennes engelsk og min fransk var omtrent på samme nivå, men vi la godviljen til, og jeg er språklærer som er trent i å lirke kommunikasjon på fremmedspråk ut av folk. Hun var en spenstig og livlig dame, utrolig nok nesten 80.

Hun ble med meg på gudstjeneste i den protestantiske kirken i Fleurance, en opplevelse i seg selv.
Kirken lå på et gatehjørne og var svært unnselig, nærmest kalvinsk. Det var en tydelig kirkerom, men uten dekor. Steinharde trebenker og et svært kors på kortveggen. Alteret under korset, hvit duk litt på halv åtte, en stor Bibel vendt mot publikum. Et fåtall troende. Overtall av eldre damer (på min alder, med andre ord)
Presten var interessant. Visiterende sommervikar fra Pais, Marie-Pierre. Nydelig vakker i svart sommerkjole og sandaler. Nylakkete tær. En hvit sjaljakke utenpå, men hun kastet jakken før hun gikk i gang med nattverdritualet, da var hun blitt varm i trøya. Lange grasiøse bevegelser. Tydelig presentasjon og kommunikasjon til den knøttlille menigheten. Hun talte så tydelig og klart at jeg faktisk klarte å få med meg en god del med min lille skolefransk.

Musikken var et kapittel for seg. En gitarist som ikke var så verst. Han var akkompagnert av en skrøpelig hvithåret dame på keyboard. Hun spilte i veg så godt hun kunne, som ikke var særlig godt. Hvis det ikke hadde vært så uhøflig hadde jeg tatt bilde av henne. Hun var den eneste i salen med corona-maske og hun hadde den under haken. Alle salmene burde vært transponert ned et trinn eller to, men alle sang med sitt eget nebb så lenge det var innenfor registeret. Så falt den ene etter den andre ut.
Jeg ble ønsket velkommen på engelsk i starten, det synes jeg var kjekt.

Til slutt var det ordet fritt. Folk reiste seg og spurte om ting og presten svarte,  nærmest en FAQ session. Jeg hadde helt sansen for det.  Så vidt jeg kunne forstå var folk ute etter  nærmere forklaringer på dagens preken, mange var opptatte av krigen i Ukraina. Plutselig var en opphetet diskjusjon i gang som for meg hørtes ut som julefeiring. Noe det viste seg å være. Det dreide seg om hvilken av soknets kirker skulle få æren av å holde årets julegudstjeneste. Jeg var plutselig kommet med på soknerådsmøtet. Masse gestikulasjon og høylydt meningsutveksling. Veldig fransk.

Etter gudstjenesten hilste vi på flere av Martines venner som var der, blant annet gamlepresten og hans kone, og dem traff vi igjen dagen etter da vi ble invitert på middagbesøk til Phillip og Veronique.
Vennekretsen inviterer hverandre på middag etter en turnusordning, dette er alt velstående pensjonister eller yrkesaktive profesjonelle, og denne gangen var det altså Phillip og Veronique som inviterte. Vi fikk være med på kjøtt og flesk, eller på blåskjell og oksesteik for å være nøyaktig. Phillip viste seg å være alles livlege, Veronique viste seg å være hans splitter nye unge kone. Hans kasserte, tidligere kone hadde vært med i gjengen i alle år, nær venn med Martine, og det var tydelige spenninger i luften mellom henne og de nygifte. Vi fungerte litt som lynavledere – gjestene kunne konsentrere seg om å fritte ut ekstragjestene fra Island mens de smilte stivt til den unge vertinnen.

Siste dagen var vi på sightseeing i Lectoure og så bl a på den flotte katedralen (selvfølgelig).  Det begynte så smått å regne og om kvelden ble det storm. Tørr storm, bare lyn, torden og vind og ingen nedbør. Ganske underlig.
Avskjedsmiddagen ble flyttet innendørs til den gedigne spisestuen med svære malerier, veggtepper og objet d´arts.

Da vi spurte middagsselskapet hos Phillip og Veronique om hva vi bare måtte gjøre som turister i Frankrike, fikk vi et helt enstemmig svar: Mont Saint-Michelle.
Tirsdag takket vi for oss og satte følgelig kursen vestover. Vi stoppet og kjøpte cantaloup-meloner hos en bonde i vegkanten, og så kjørte vi alt hva remmer og tøy kunne holde i over 700 km.