Vi hadde som vanlig bestilt setene A og C med et sete (B) mellom oss. Det er utrolig hvor ofte det betyr at vi får hele seteraden for oss selv. Det skjer egentlig alltid så lenge flyet ikke er fullbooket.
Kirstján forlanger vindussetet.
– Du satt ved vinduet forrige gang og rett skal være rett!
– Bevares vel, selvfølgelig, ta vindussetet du.
Ti minutter senere husker han at han egentlig ikke trives ved vinduet. Det er trangere og mer klaustrofobisk der.
– Vil du sitte ved vinduet?
– Neida, bare sitt du. Det er klart du skal ha vinduet!
Fem minutter senere reiser han seg og ber om å få slippe fram i håp om at jeg flytter innover mens han er på do. Det gjør jeg, så når han kommer tilbake kan han sette seg ved midtgangen og samtidig si at det var jeg som henviste han dit. Et av samlivets små skuespill der vi begge får det som vi vil til slutt. Og han får markert seg.
Hvordan det nå enn er med den saken, så virker metoden med å velge seter med mellomrom nok en gang, og vi kan bre oss utover.
Jeg er glad i å fly og jeg har ikke lengre bein enn at jeg kan ha det sånn noenlunde komfortabelt. Jeg er blitt ekspert i å pakke slik at jeg har alt jeg trenger og ingenting jeg ikke trenger for hånden. Fra jeg finner setet mitt til jeg sitter med beltet spent, ryggsekken under setet foran og alt jeg trenger innenfor rekkevidde går det toppen 90 sekunder. Så kan jeg sitte der og se overbærende på dem som står på hodet i sekken og leter etter vannflasken, boken, puten, teppet, nisten, brillene, øreproppene mens køen bak dem vokser. Jeg er ikke den som oppdager, når flyverten kommer med serveringsvognen, at lommeboken ligger i lommen på jakken som ligger i bagasjehyllen under to poser med duty-free gods som tilhører den kinesiske familien tre seterader bak.
Så kommer Norge til syne under oss. Jeg blir like rørt hver gang. Jeg vet ikke hva som gjør det. Mitt land. Og så starter gjettekonkurransen om hvor vi er og hva vi ser under oss. Islandsflyene kommer ofte inn over Nordhordland og flyr så sørover over Askøy. Fedje, Mongstad og Nordhordalandsbroen er gode kjennemerker å orietere seg etter.
Hvis jeg er heldig kan jeg se huset mitt fra oven, det er alltid fasinerende. Synes nå jeg.
Vel nede blir vi møtt av det store velkomstskiltet. Bergen??
Det vestlandet, altså! Fjell og fjell og fjell og fjell. Knaus og knaus og knaus og knaus. Små tettsteder som klamrer seg fast og avsides hustun der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Men jammen gjør de det. Hele vestlandet er sønderskåret og skapt for folk som vil bo for seg selv. Landet fostrer sære, steile, ukuelige og kompromissløse individer. Værbitte og furete striler.
