Det er en tid og, jeg kan se den komme
jeg skal forlate alt jeg kjenner her,
og mine ting skal overtas av andre,
mitt bord, min stol, og kanskje mine klær.
Jeg blir et navn som ikke har en stemme,
mens minnet falmer sakte, år for år,
og de som stod omkring meg og tok avskjed
skal selv bli glemt, i tid som langsomt går.

Jeg spør deg Gud i dødens store klarhet
før jeg skal miste tankekraft og ord
hvor finnes tro i gravens mørke hule?
Hva er å se når øyet er blitt jord?
Skal den jeg er bli borte uten avtrykk
og min erindring slokne i et gys?
Gi meg et tegn og si meg, hvis du klarer,
at bak det store mørket er det lys.

Du er mitt barn, jeg fastholder din væren
når tiden kapsler seg og er forbi
for jeg har elsket deg fra verdens opphav
og i mitt hjerte var du alltid fri.
Vær ikke redd, men gi deg hen i døden
så får du liv igjen for andre gang.
Bak dødens port, i nye dimensjoner
skal du gå opp i lys og bli til sang.

Eivind Skeie.