Munch har flyttet til Bjørvika, inn i sitt nye, påkostede hjem vegg i vegg med Operaen. Huset heter Lambda og har fått seg en knekk øverst. Flyttingen tok tid med ekstra utfordringer på grunn av koronaen, og ble behørig dokumentert i NRK-dokumentaren Vi flytter Munch. Huset har vært kontroversielt fra første dag, nesten som bybanen i Bergen har jeg inntrykk av, men nå står det nå der og jeg har vært der sammen med Nils og Kristjan. En nydelig vårlørdag i mars, etter at vi først hadde gått tur på operataket og spist lunsj på Døgnvill. Det var et yrende liv i byen. Lørdag, litt vår i luften og ingen koronarestriksjoner.

Jeg hadde kjøpt billetter på forhånd så vi gled rett inn. Huset har 13 etasjer og jeg visste at vi aldri ville ha utholdenhet vil å gå innom alle, så jeg valgte ut, på våre felles vegne:
– 4.etasje: Edvard Munch – Uendelig
– 6.etasje: Edvard Munch – Monumental
Den monumentale utstillingen var monumental i en spesialbygget sal som gikk over to etasjer. Blikkfanget var Forskerne. Et lerret på størrelse med gulvflaten i en gjengs blokkleilighet 11 5 × 4. 3m = 49.45 kvadrat. Det var imponerende bilder og hang i et stort og luftig rom med god utsikt.

Den andre utstillingen, Uendelig, var en samlingsutstilling rundt noen av Munchs gjenvendende tema; angst, død, kjærlighet og ensomhet. Noen av hans mest kjente bilder hang der, og gjorde seg godt.
Noe med lyset, kanskje? Det syke barn. Madonna. Pubertet. Pikene på broen. Mellom klokken og sengen. Og Skrik selvfølgelig.
Med flyttbare vegger var det bygget tre avlukker så man kunne gå inn avskjermete rom. Hvert rom hadde sin farge, sitt lys og sin tanke og bildene fikk komme til sin rett uten å ta luven fra hverandre. God tanke, men det gjorde utstillingen litt kronglete og labyrintisk når det var såpass mange besøkende. Den spennende opplevelsen av å runde et hjørne og plutselig stå ansikt til ansikt med Pubertet, ble avløst av av å runde et hjørne og kollidere med en eldre mann med hatt. Tråden i utstillingen var sterk, syntes jeg. Den hadde nerve – er det ikke det de sier.
Vi tok turen opp i 12 etasje der det var takterrasse og den flotteste utsikten over Oslo og omegn. Adgangen helt opp til skybaren var stengt, det får bli en annen gang.
For å manøvrere seg opp og ned i dette svære høyhuset måtte vi stå i rulletrapp til den store gullmedalje. Enorme rulletrapper opp og ned. De tok kjempeplass. Jeg fikk assosiasjoner til London underground eller Galleriet kjøpesenter, ikke det jeg var ute etter i Munchmuséet. Jeg fikk litt klaustrofobi – og det i verdens største muséum tilegnet én kunstner. Jeg trivdes ikke i Lambda – det ble litt for vertikalt for meg….
Men Munch gjorde inntrykk. Lamda til tross.