Vi synes det er kjekt med bilturer på ukjente veier.
Hos oss er det som regel han som sitter bak rattet.
Jeg er en like god sjåfør vil jeg påstå, men han er en håpløs sidemann. Han kan ikke lese kart og han kan ikke holde munn. Han er en back-seat-driver selv når han sitter i forsetet.
Jeg holder det ikke ut.
Ergo: han kjører.

Det er et postulat at menn ikke liker å spørre om vegen.
Det er ikke noe problem, for ved sin side har han en kompetent og erfaren kartleser og stifinner: meg. Jeg kan bruke kart og jeg har et årvåkent blikk for veiskilt og merkinger, kan legge sammen to og to og er flink til å finne fram.
Jeg peker og sier: Kjør der! Han lystrer og svinger uten å kny. Full tillit.
Sånn har vi klart oss i førti år på vegene.

Men nå har det skjedd noe!
Min tidligere så lydige og medgjørlige ektemann har kommet i trass-alderen.
Jeg har fått konkurranse fra uventet hold!

Et annet postulat sier at menn er svake for dingser.
Tekniske duppeditter som blinker og piper og kan trykkes på og som skal utføre handlinger som menneskeheten hittil har klart å utføre på egenhånd.
En sånn greie har vi fått installert i bilen.
En GPS. Eller PMS, MMA eller PTSD eller hva i helsikke det heter.
Med et strålende smil presenterte min bedre halvdel meg for denne innretningen som settes opp i bilen og kan stilles inn på hvilken som helst adresse og gjøre meg overflødig.
Stor stas!
Apparatet tas fluksens i bruk. På død og liv skal adressen stilles inn om vi så bare skal på butikken. En veg vi kan kjøre i søvne. Det er mer tidkrevende å slå inn adressen enn å kjøre dit. Det lønner seg å gå!
Jeg er sur.

Maskinen snakker til deg. Den har “personlighet”, du kan selv velge hvilken. 
Første alternativ er en laid-back ung mann med bred, snøvlende australsk aksent. Når bilen starter, våkner han til live med et tydelig gjesp, en rap og et rungende “G´day mate!”
En halvtime med den fyren tytende ved hver korsveg – og jeg stiller et ultimatum: Nå er det enten jeg eller Crocodile-Dundee her som avslutter turen! På flekken!
Neste alternativ er  en foxy lady som må være rekruttert fra et telefon-sex byrå. Hun nærmest stønner ordene ut av seg med hes røst – så laidback at det høres ut som om hun har lagt seg helt flat. Uanstendig flat.
Med forførende stemme oppfordrer hun sjåføren til å ta tredje avkjørsel i rundkjøringen.
Og han gjør det!
Selv om jeg protesterer heftig!
Jeg har vært her hundre ganger før. Jeg vet at det er lurere å ta avkjørsel nummer to.
Tror du jeg når fram når lokkedamen frister med en avstikker?
“Er du sikker på det?” spør han med dårlig skjult skepsis.
Fra å alltid ta mine ord for god fisk har han gått over til å tvile.

Jeg furter sjalu og sier: “Ok da. Bare hør på det kvinnemennesket, du.  Bare  ta tredje avkjørsel du,  så få vi se hvor det bærer hen..”
Han blir usikker og kjører rundt og rundt i rondellen en stund – tynget av valgets kval.
Mye står på spill …..