Kjære venner.
Takk for at dere er her med oss.
Pappa er død. Et liv er over. Minnene lever videre.
Alle vi sitter her med minner, personlige minner og felles minner, forhåpentligvis mest gode minner. Dem skal vi ta vare på, dele med hverandre og takke for.
Pappa var den beste ektemann, en god far og svigerfar, en super og litt sprø farfar og soffafai, oldefar, bror og onkel.
Pappa kom fra det som het og heter små kår. I årene etter krigen var det ingen selvfølge at en arbeidersønn fra Ringshaug skulle få muligheten til å ta utdannelse. Det fikk han.
I talen som pappa holdt for sin far på hans 75 års dag gjorde han nummer av det, og takket sine foreldre for at de hadde trosset janteloven, spent inn livreimen og gitt sønnen den muligheten.
Den takknemligheten var kanskje med på å motivere han til å vie livet sitt til arbeid for og med barn og unge. Ikke minst de som hadde oddsene mot seg.
I arbeidstiden jobbet han I skolen. I fritiden jobbet han I ulike lag og foreninger med å legge til rette så barn og unge kunne lære, vokse og utvikle seg.
Han var ikke redd for å ta initiativ. Han var ikke typen som satt med kaffekoppen og forarget seg over at ingen gjorde noe med ditt eller datt. Da meldte han seg heller frivillig til tjeneste. Han ville bidra med noe, han ville bruke seg.
Et eksempel til etterfølgelse.

De siste dagene har vi sittet og bladd I gamle album og papirer og ledd og grått. I bunken fant vi bl.a.et avisutklipp, et intervju som Askøyværingen tok med han I anledning 60 årsdagen.
Selv om det bare var på en side, var det nærmest for et dybdeintervju å regne, for verken spørsmål eller svar var overfladiske og tullete, men gode og ordentlige.
Med fare for å nærme meg det makabre har jeg lyst til å lese et par linjer fra det intervjuet. Etter at de hadde snakket om alle disse lagene og organisasjonene han hadde vært aktiv I, stilte intervjueren et siste spørsmål, og nå kommer det nesten-makabre: Hvilken organisasjon skal få gleden av din innsats I det hinsidige?
Pappa tok spørsmålet I den ånd det ble stilt og sa lite om sine forventninger og forhåpninger til det evige, men sa dette: Hadde jeg fått muligheten til å gjøre noe fra det hinsidige, etter å ha skilt meg fra kroppen og fått større radius, ville jeg jobbet for mer likhet I verden. Det er min visjon og mitt håp. En fornuftig verden avhenger av likhet for mennesker. Gi menneskene alle de rettigheter de har krav på som beboere på denne jorden. Hvis industrilandene ikke får øynene opp vil de andre ta retten selv. Det er det største problem mennesket står overfor, I tillegg til det økologiske.
– arbeide for mer likhet I verden.
Et eksempel til etterfølgelse.

I 20 år levde pappa med diagnosen Alzheimers. Ifølge statistikken er det tre ganger lenger enn gjennomsnittet. Han hadde god tid til å reflektere over sin skjebne og han tok den med fatning. Han bestemte at sykdommen skulle ikke få ødelegge mer enn nødvendig. Han var åpen om den helt fra starten av og gikk inn for å fokusere på det positive og gode. De tyngste stundene prøvde han å holde for seg selv.
Jo mer han mistet – jo mer takknemlig ble han. For det han hadde igjen.
All mat var god. Alt vær var perfekt. Anu og alle de andre pleierne var fantastiske. Ellen var et funn.
Bitterheten over alt han etterhvert ikke kunne fikk aldri fotfeste. Takknemligheten tok fullstendig overhånd.
Et eksempel til etterfølgelse.

Men litt etter litt senket mørket seg og han ble borte for oss. Da var mamma et anker. Hun holdt han fast I virkeligheten så lenge det gikk – og enda litt lenger.
Pappa stolte ubetinget på mamma. Og når det ble vanskelig og han ble redd og usikker, brukte han navnet hennes som et slags mantra. Han kunne sitte og gjenta det for seg selv: Astrid, Astrid, Astrid. Han var trygg, det var ingen fare, Astrid passet på.
For over 60 år siden gav mamma et løfte om gode og onde dager. Det har hun holdt. På vegne av oss andre I familien vil jeg takke henne for det.
Det er noen år siden pappa kunne uttrykke seg klart. Derfor har jeg tenkt å ta meg den frihet her og nå å takke på hans vegne også, for jeg vet at han hadde villet at blant han siste ord på denne jord skulle være disse: Kjæreste Astrid, takk for alt.

Til slutt vil jeg låne noen ord av Astrid Lindgren. Hun hadde også foreldre som var veldig glad I hverandre og som hun var veldig glad i. Hun forteller at siste gang hun besøkte sin far før han døde, sa han til henne: Å barn. For en mor du har hatt.
Og jeg og Mari og Håvard vil gjøre hennes svar til vårt og si: javisst har vi det. Og for en far vi har hatt. Med et så trofast og kjærlig hjerte. Et inntil døden kjærlig hjerte.

Pappa hadde 7 oldebarn, Jonah, Isak, Hanna, Hilmir, Ylfa, Egill og Aníta Liv. 4 av dem er her I dag. De vil legge en blomst på kisten til oldefarfar og soffafai.

Hvil deg nå, pappa. Vi lyser fred over ditt minne.