Da jeg var liten, var ungene ute og lekte om ettermiddagen og kvelden.
Særlig om våren, når det var lyst lenge, var det spennende å være ute så sent som mulig.
Vi fikk streng beskjed om når vi skulle komme hjem.
Kor lenge får du lov å være ute? var et vanlig spørsmål. Det var litt status å få være lenge ute, og teit å være den første som måtte pitle seg hjemover. Hvis noen var ulydig og ikke passet tiden, ble det roping og hauking fra trapper og altaner.

Kom hjem! Øyeblikkelig!

Sånn ser jeg på døden. Et rop om å komme hjem. Nå er tiden ute.
Jeg takker for meg. Leken er over for mitt vedkommende. Nå må jeg gå hjem.
Gullet skal hem – som de pleier å si, Brannsupporterne.

Min tid er ute. Min far har sagt at no må eg komme hem. Takk for meg.

Jeg tror at jeg lever på Guds bud. Jeg tror at jeg dør på Guds bud.
At jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer.